Hvorfor er det så vanskelig å gjøre noe med trakasseringen og volden mot sexarbeidere? Og hvorfor blir det alltid et spørsmål om for eller imot sexkjøpsloven?
Amnesty Internationals internasjonale rådsmøte vedtok tirsdag 11. august at det skal utarbeides en policy om sexarbeid. Hensikten er å sikre rettighetene til sårbare grupper – i dette tilfellet sexarbeidere. Dette er prisverdig og bør støttes. Les detaljene i resolusjonen her.
Diskusjonen og kommentarene i kjølvannet av dette viser allikevel med all mulig tydelighet at de beveger seg inn i et vepsebol av ulike holdninger, moral, fordommer og personer som benytter seg av muligheten til å mele sin egen kake.
Beskyldninger om motiv og konsekvenser hagler. Blant annet mener noen at avkriminalisering fører til at det blir fritt fram for menneskehandel av sexarbeidere. I Norge og Norden blir ulike forskningsrapporter dradd fram for å begrunne de forskjellige standpunktene. Det er ingen enighet om hva offentlige lover og tiltak egentlig fører til. Det er strid om sexkjøpslovene i Norge og Sverige oppnår det som var ønsket. Noen mener sexhandelen har gått betydelig ned, mens andre hevder at lovene til og med fremmer menneskehandel.
Disse ulike holdningene, synspunktene og oppfatningene finner man også i miljøene som er engasjert i sexarbeideres ve og vel. Spør man folk i miljøene rundt Natthjemmet og Nadheim i Kirkens Bymisjon, vil man få ulike svar. Mennesker som selger sex – av ulike grunner – er ingen homogen masse, men består av enkelt individer med veldig ulike historier. Spør man folk i miljøene rundt PRO-senteret, eller PION, vil man også få mange nyanser.
Hvorfor er det så vanskelig å snakke om hvordan man kan beskytte menneskerettighetene til de som av ulike grunner selger sex? Hvorfor blir det alltid et spørsmål om for eller imot sexsalg/-kjøp? Hvorfor er det så vanskelig å få gjort noe med trakasseringen, volden og stigmatiseringen de utsettes for? Hvorfor blir det alltid en tirade om at de burde gjøre noe annet for å tjene penger?
Det som opprører meg mest, er at i dette landet – hvor det er lov å selge seksuelle tjenester, men ikke kjøpe (!) – er det sexarbeiderne i Oslo sentrum, fortrinnsvis utenlandske statsborgere, som opplever politiets lange arm som en trakassering på grunn av gjentatte razziaer i gatene etter midnatt.
De mest sårbare, som har liten eller ingen mulighet for forsvar, er de som blir fjernet. Riktignok med påskudd om ulovlig oppholdstillatelse, men like fullt fjernet så ‘vi’ slipper å se dette. Var det dette som var hensikten?
Vi burde hatt flere nattkafeer og akuttovernattingssteder i stedet!