Noen setninger slår luften ut av en. Med all sin sårhet, med all sin overveldende ensomhet, savn og mørke.
– Jeg lengter tilbake til menneskene.
I det samme ordene faller, ja slike ord faller, kjenner du det i magen og det presser seg på bak øyelokkene. For det burde ikke være slik. At noen av oss lengter tilbake til menneskene.
Men nettopp slik kan livet være isolert i en fengselscelle, eller i en leilighet. Slik kan livet være i rus, med angst og depresjoner, med samlivsbrudd og livskriser. Med alt som kan ramme oss. At vi mister kontakten med hverandre, med oss selv. At et grusomt ord som umenneskeliggjort begynner å gi mening.
Men det er også et håp der, hører du? Et ønske, noe som lengter tilbake. En indre kraft som ennå kjemper, ennå behøver å bli sett. Eller for å bruke de store ordene: ennå søker å elske og bli elsket.
Jeg hadde en dårlig dag. Følte jeg dugde til lite, at jeg mest var til bry. Da jeg kom inn på cellen, visste ikke om jeg skulle sitte eller stå, hvor denne samtalen tok veien. Før han sa disse ordene:
– Du prest, jeg lenger tilbake til menneskene.
Og han løftet blikket langsomt, før vi så hverandre, ansikt til ansikt. Og førte hverandre tilbake til menneskene.