Det hjelper ikke å ha mange muligheter utenfor døra dersom man er ute av stand til å benytte seg av dem.
Jeg heter Else Tovik, er 83 år, sitter i beboerrådet på Kampen Omsorg+, og representerer beboerne her. Vi bor i et flott hus med 91 leiligheter, her er heldøgns vakt, kafe og mange trenings-, kultur og sosiale aktiviteter. Ta med et kulturprogram så får dere se.
Målet med Omsorg+ er at folk gjennom å ta del i tilbudene kan styrkes til å bo lenge hjemme. I forskrift om tildeling av bolig står: «Funksjonsevnen må være god nok til at søker med noe oppfølging kan mestre å bo i en tilrettelagt bolig, samt delta i aktivitetstilbud på sosiale arenaer».
Etter å ha bodd her en tid, observerer vi at altfor mange naboer har en helsetilstand som vi vanlige folk forstår ikke får tilstrekkelig hjelp ved at hjemmesykepleien er innom noen øyeblikk et par, tre ganger om dagen. Vi er vitne til forvirring, sult og vanstell. Vi er også vitne til at personalet her i huset blir trukket mer og mer inn i arbeidet med å bistå de sykeste – da blir det lite tid og ressurser til å skape den aktiviteten som skal være Omsorg+tilbudet.
Vi vet at de aller fleste ønsker å bo hjemme, men vi forstår også at det er penger å spare på å la folk bo i Omsorg+ fremfor sykehjem. Disse rammene kan fort bli en sovepute for bydelen, der beboerens reelle situasjon blir skjult. Det hjelper ikke å ha mange muligheter utenfor døra dersom man er ute av stand til å benytte seg av dem.
Vi ser ofte leger fra Oslo legevakt komme til dette huset, og gule ambulanser – men veldig sjelden en fastlege. Er det slik det var ment å være – at når du er for syk til å gå til doktoren reduseres fastlegetilbudet?
Bydelens søknadskontor er ansvarlig for tildeling av vedtak om hjelp etter behov, dem ser vi aldri. Det er også slik at folk må søke om den hjelpen de trenger, men hva skjer med dem som ikke får til det?
Vår appell til dere munner ut i spørsmålet: «Hvordan kan vi innrette oss slik at sårbare individers behov blir sett og ivaretatt i vår by?»