Du som argumenterer for et tiggeforbud for å ta tak i utfordringene med organisert kriminalitet og menneskehandel, glemmer én vesentlig ting i argumentasjonen din.
——————
Det er valgkamp og igjen er tigging et brennhett tema. Argumentasjonen er dog den samme som vi har hørt i flere år nå: Høyresiden ønsker seg et forbud. De kobler tigging til organisert kriminalitet og menneskehandel for å understreke hvilket type problem et forbud er tenkt å løse. Venstresiden, som er mot et tiggeforbud, lener seg mot bildet av tiggerne som hjelpetrengende, og mener det er umulig å forby nød.
Jeg skal ikke, i dette innlegget, argumentere for det ene eller det andre. Jeg vil heller fokusere på en annen side av saken. De som argumenterer for et tiggeforbud, virker nemlig å glemme en ting.
Hvis menneskene som tigger er såpass utsatt for menneskehandel, organisert kriminalitet og kriminelle bakmenn, som høyresiden mener, så innebærer også dette at menneskene har rett på bistand. Mulige ofre for menneskehandel har – ved lov – rett på midlertidig oppholdstillatelse i Norge, advokatbistand, trygg bolig og livsopphold.
Så hvis du som stemmer for et tiggeforbud, virkelig er opptatt av å avdekke kriminelle nettverk i Norge, hvis du virkelig bryr deg om individene og faktisk ønsker å bistå ofrene for den organiserte kriminaliteten, ja da finnes det kun en vei å gå. Den veien er ikke et forbud mot tigging.
Veien er tiltak. Jeg har jobbet mange år i prostitusjonsfeltet. Der vet vi at muligheten for å avdekke menneskehandel og bistå ofrene er tett knyttet til et minimum av hjelpetiltak. Vi snakker om hjelpetiltak med kompetente ansatte som over tid bygger relasjoner med individene det gjelder, slik at de som utnyttes etter hvert tørr å fortelle riktige personer om sin situasjon.