Karl og Kenneth er to av kafeens godt voksne gjester. Hadde de levd det man kaller A4-liv, hadde begge vært alderspensjonister og besteforeldre i dag. Det er de ikke.
Karl og Kenneth har ingen stor pensjon å lene seg tilbake på og ingen barnebarn som kommer på besøk.
– Jeg har sett etter deg, sier Karl.
– Har vært sjuk, svarer Kenneth.
Det er stille lenge. Karl og Kenneth er herrer av få ord.
– Lyst på en tur? sier Karl.
– Hvor da? svarer turkameraten.
Som ansatt på Møtestedet, Kirkens Bymisjon sin kafé for mennesker i rus- og gatemiljøene i Oslo, kommer man ofte tett på mennesker og livene deres.
Derfor vet jeg at Karl er litt engstelig og ikke liker å dra rundt alene. Kenneth er litt tiltaksløs, men verdensvant.
– Kan du bestemme!
– Jeg blir med.
Alene er de bare alene, sammen kjører de trikk, buss og t-bane i Oslo, for å fylle en hverdag som ellers ikke har så mange høydepunkter.
Les også:
- «Når livet er så smertefullt at man ikke klarer puste i takt med hvordan hjertet slår, da er det vanskelig å gripe dagen».
- «Jan var redd for døden, men ikke for å dø. Jan var redd for at ingen skulle vite at han var død.»