Jeg var nylig på vei hjem fra en reise i utlandet. I passkontrollen på Gardermoen gikk tankene mine til de som ikke har et hjem å komme til.
De som flykter fra det som skulle ha vært deres trygge havn. De som søker et samfunn som ønsker dem velkommen, men som møter piggtrådgjerder og tellesystemer. Noen av disse menneskene finner likevel veien hit, til Norge og til Trondheim. Vi møter dem kanskje på gata, i nabolaget eller på bussen.
Det ligger ikke i vår kultur å snakke med mennesker vi ikke kjenner og som vi tilfeldigvis møter. Jeg øver meg likevel. Ofte oppleves det litt kleint, men like ofte oppleves det godt når jeg utfordrer meg selv, løfter blikket og ser.
Først og fremst barn
Her om dagen mens jeg satt på bussen, tittet jeg opp fra mobiltelefonen. Jeg fikk øye på to jenter som satt foran meg. De holdt hver sin lett gjenkjennelige og oransje sekk på fanget; skolejenter i første klasse. De to delte ikke samme språk, men de hvisket, og lo av begeistring over noe som bare de to visste om. Èn av dem iført hijab, èn med lyse krøller. De minnet meg om noen jeg kjente, en gang for lenge siden.
Jeg husker da jeg gikk på barneskolen. Da startet vi hver dag med å hilse hverandre god morgen på et knippe ulike språk. En selvfølge. Jeg tenkte aldri på meg selv som norsk og på de andre som flyktninger – selv om de også var det. Vi var først og fremst barn.
Skepsis for det nye
Få av oss vil innrømme det. Det er likevel en sannhet at det er menneskelig å være skeptisk til det som er nytt, det som er ulikt fra det en selv kjenner. Så; hva om vi kan snu skepsis til nysgjerrighet?
Det er så behagelig å omgås dem vi er like. Men hvordan vet jeg egentlig hvem jeg er lik? Hvordan vet jeg forskjellen på meg selv og den andre? Og hvor viktig er egentlig den forskjellen?
Å kjenne seg igjen i andre
I Kirkens Bymisjon sier vi at når vi går nær nok, vil vi alltid kunne gjenkjenne noe av oss selv i andre. Det er i møte med andre at vi blir til. Det er i møte med andre at vi får anledning til å fortelle vår historie på nytt – til å se med nye øyne, med et nytt perspektiv.
Det er mange år siden jeg gikk på barneskolen. Jeg husker fortsatt hvordan man sier hei på swahili, bosnisk og arabisk.
Den gangen var vi først og fremst barn. I dag er vi voksne. Vi deler samme ønsker for samfunnet vi lever i; et samfunn hvor vi som mennesker kan erfare respekt, rettferdighet og omsorg i møte med hverandre.
Det handler både om å ta seg tid, og å tørre å gå nær nok. Da vil vi også lære noe om oss selv.
Les også:
- «Jeg vil ikke være med i den konkurransen om å være det minst attraktive landet i Europa å flykte til.»
- Kronerulling på gata