I ny og ne er jeg innom Kirkens Bymisjons nattkafé i Skippergata i Oslo. Den er åpen for kvinner i byens prostitusjonsmiljø mellom ti-elleve om kvelden til tre-fire om morgenen.
Nattkafeen er en møteplass; litt varme, litt mat og mye fellesskap. Helt fra den åpnet for over et år siden har det vært en klar bestilling fra kvinnene om at de ville ha en andakt på morrakvisten i 02.30-tiden.
En improvisert julemarkering
Uka før jul var åtte-ti kvinner fra Nigeria til stede. Da klokka nærmet seg halv tre, ble vi enige om å sette oss i ring rundt noen bord og begynte å synge noen julesanger. Mary’s boychild og Wish you a Merry Christmas var to sanger alle kunne.
Det ble da klart for meg at vi var i gang med en julemarkering. Dette var nemlig siste gang nattkafeen var åpen før jul. Jeg leste derfor Juleevangeliet fra Matteus (den om at Josef tok Maria til kone selv om hun allerede var gravid) og utfordret kvinnene til å fortelle om julefeiringen de var vant med fra hjemlandet.
De hadde mye å fortelle. Jul ble feiret i mange dager. Man besøkte familie, venner og naboer. Hovedretten var gjerne geitekjøtt, og feiringen bestod ikke minst av dans og festivitas.
Ikke enslige svaler på jakt etter lykken
Da jeg spurte hva de savnet mest med julen, svarte alle det samme: familien sin. Jeg tente et lys for min familie og mine kjære og utfordret kvinnene til å gjøre det samme.
En etter en reiste de seg opp, tente et eller flere lys og nevnte hvem de tente lys for; barn, ektemann, mor og far, søsken etc. Også de ansatte og frivillige på kjøkkenet fikk beskjed fra kvinnene om å tenne lys for sine.
Enda en gang ble jeg minnet på at kvinnene ikke er enslige svaler på jakt etter lykken i Norge/Europa. De har ektemenn, barn og tette relasjoner som de har forlatt for å tjene til livets opphold for seg og sine. De reiste ikke fordi de var eventyrlystne, eller uten bindinger i hjemlandet.
Smittsom fromhet
Rita fra Nigeria – Nattkafeens frivillige primus motor – ble bedt om å be en kort bønn for familie, trygghet og for bedre jobbalternativ. Kvinnene levde seg aktivt inn i bønnen med tilrop og bekreftelser.
Den avsluttende velsignelsen skjedde i form av en sang (May the road rise to meet you) og ble mottatt med takk og applaus. Så ønsket vi hverandre god jul.
Deres fromhet og tro var smittsom. Jeg skjønte at jeg hadde fått del i noe mer av kvinnenes liv enn det det snakkes og skrives om når de nevnes i pressen ellers.
Det ble en overraskende julegave.