Hva kommer Michael og Peter til å gjøre den dagen de mister det eneste de eier og har, håpet, og det fortsatt ikke finnes andre steder å dra?
Da den lille syfabrikken hjemme i Romania gikk konkurs, mistet begge jobben. Michael og Peter er 40 og 45 år gammel. De har lang erfaring med å sy klær. Nå var det ikke bruk for dem lenger.
Michael tok kurs for å bli kokk, men det hjalp ikke mye for å finne en ny jobb. Han bestemte seg for å dra til utlandet for å søke jobb. Først Sverige, deretter Spania, men ingen jobb for ham. Peter fikk jobb i Italia da syfabrikken lukket dørene. Det varte i 5 år.
Da finanskrisen kom, var han blant de første som måtte forlate fabrikken. Slik var veien til Norge, som ble neste stoppested for de to arbeidssøkende.
De hadde ikke forventet at det skulle være så vanskelig å skaffe seg en jobb, da de først kom til Norge. Men de har vært av og på i mindre og midlertidige stillinger. Og tross alt jobbet og betalt skatt. De kom derfor til Kirkens Bymisjons kafé med spørsmål om hadde rett til noen støtte eller kurs fra NAV. Vi bestemte oss for å bli med dem til NAV for å høre.
Svaret var skuffende:
– De hadde ikke tjent nok penger for å ha rett til dagpenger.
– De snakker ikke nok norsk for å delta i et jobbsøkingskurs.
– Den eneste de kunne gjøre, fortalte NAV-rådgiveren, var å finne en praksisplass og søke om økonomisk støtte til gjennomføring. Men det var ikke noe garanti for at dette ville gå i orden.
Vi gikk ut fra Nav. Og der stod de og så ut i luften. Ut mot fremtiden: Et nytt år uten bolig i Norge, et nytt år der håpet om arbeid er det eneste å klamre seg til.
Men hvor lenge er det mulig å klamre seg til håpet, når det eneste man møter er skuffelser og stengte dører. Hva kommer Michael og Peter til å gjøre den dagen de mister det eneste de har igjen, håpet, mens det fortsatt ikke finnes andre steder å dra?
Bystemmer er Kirkens Bymisjons blogg, les flere innlegg her:
— Tre grep for å sikre rusavhengige bedre rettssikkerhet »»
— Det tøffe møtet med Oslos gateliv »»