Fortsatt lever forestillingene fra 1980-90-tallets hiv/aids-bilde. Tør vi å akseptere ny og riktig kunnskap, eller handler vi på automatikk og gamle fordommer i møte med mennesker?
I dag da du våknet, sjekket din almanakk eller Facebook, kom du kanskje over et innlegg som minnet deg på at 1. desember er Verdens Aidsdag. Kanskje stiller du deg spørsmålet om dette er så viktig og kanskje tenker du at det ikke angår deg, eller at dette bare er et fenomen i hovedstaden, blant homofile eller i landene der nede i Afrika. Eller er du kanskje en av dem som vet at de fleste hiv-positive i Norge er på vellykket behandling og i praksis ikke smittebærende. Om du er en av de sistnevnte betyr det at vi har beveget oss et skritt i riktig retning. Din kunnskap og åpenhet er et viktig bidrag i normaliseringen av hiv. Denne diagnosen skiller seg ikke lenger fra mange andre kroniske lidelser som betinger livslang medisinering, men ellers gir normale og lange liv. Du vil på et eller annet tidspunkt i livet ditt møte et menneske som er redd for hva du tenker og hvilke bilder du får opp når han eller hun røper sin hiv-hemmelighet.
Alle aldre, former og farger
Kirkens Bymisjons virksomhet Aksept og Mestring i Trondheim er et psykososialt tilbud til mennesker som lever med hiv. Her kan hiv-positive komme for samtale, støtte og en kopp kaffe eller for å være en ressursperson og dele viktig kunnskap med andre som lever i samme situasjon. De vi møter er like forskjellige som dine kolleger på jobb, dine barns venners på fotballaget eller dine gamle klassekamerater fra barneskolen. De kommer i alle aldre, former og farger. Men de har en ting til felles, et hiv-virus og et liv der medisiner er en daglig nødvendighet. I Norge har vi god medisin og tilgang til god helsehjelp. I Norge tilbys også Prep, medisin som beskytter hiv-negative mot infeksjonen, noe som er et viktig infeksjonsforebyggende tiltak. I andre deler av verden er hiv fortsatt knyttet til fattigdomsproblematikk, makt og kjønnsforskjeller og viser oss de globale forskjellene. Dette gjør at Verdens Aidsdag også er viktig på tvers av landegrenser og verdensdeler.
Utestengt fra familie og venner
Denne hiv’en, hvorfor så mange unngår å fortelle at de lever med hiv og frykter å bli utestengt fra sin familie og sine venner hvis de er åpne om sin hiv-diagnose. Hva er det med dette viruset som gjør at vi fortsatt må ha hashtags (emneknagg til sosiale medier) om å bryte tausheten? Nitti prosent av smitteoverføring skjer gjennom ubeskyttet sex, og kanskje er det dette som gjør det så vanskelig? At viruset oftest er overført gjennom en handling som gjennomsnittet av voksne mennesker gjør 1,3 ganger i uken? Det må være en distanse som er skapt og som fortsatt eksisterer som en forestillingens kløft mellom hiv-positive og hiv-negative. Mange bilder har vi kanskje tatt med oss fra de første nyhetene om hiv og aids som ble vist på norsk tv og i norske aviser tidlig på 1980-tallet. Ord som ”homsepesten” og ”straff fra Gud” fikk spre seg. Bilder av utmagrede mennesker på dødsleie skape frykt og avsky. Skam og fordømmelse skulle lede oss inn i en naturlig (les: seksuelt samkvem mellom mann og kvinne) og jomfruelig seksualitet, som skulle beskytte oss mot viruset.
Tørre å spørre
På 80-90 tallet ble det skapt en frykt, hvor vi ikke kunne være sikre på at bestikk, klemmer eller kyss ikke ville videreføre smitte. I etterkant ser vi at det har det vært for liten interesse for å skape et nasjonalt fokus med tyngde, for å formidle ny og relevant kunnskap om hiv til folk flest. Vi vet at vi jobber innenfor et smalt felt. Blant de 5,5 millioner mennesker i Norge er det ”bare” oppunder 6000 mennesker som lever med hiv. Derfor forventer vi ikke at alle skal ha kunnskap om hiv, men vi håper at vi kan skape et rom der vi kan snakke sammen og tørre stille spørsmål. Et rom der brukerne og fagfolks stemme kan bli hørt. I dag vet vi at hiv ikke smitter gjennom sosial omgang, og at det heller ikke er noen andre smitteverntiltak som skal foretas på sykehus, hos fastlege eller tannlege i forbindelse med behandlingen av en hiv-positiv pasient.
Fortjener respekt og takknemlighet
Den norske solidaritetskampanjen Bryt tausheten (#bryttausheten) handler ikke om at alle som lever med hiv skal bli talskvinner/menn, men de som inntar en slik åpen rolle fortjener all respekt og takknemlighet. De baner vei og gir nye ansikter til tematikken. Det handler også om de fortrolige bekjennelsene mellom mennesker der man tør fortelle en venn eller en i familien, slik at man ikke skal være alene om denne delen av livet sitt. Heldigvis ser vi at flere velger åpenhet, og opplever både gode og vonde opplevelser, men de aller fleste erfarer at de blir møtt med respekt og nysgjerrighet. Som fagfolk skal vi ikke skremme folk til taushet, men vi skal være i dialog, hvis det er et behov, om hvordan dette kan gjøres best mulig for den som ønsker åpenhet.
Gamle fordommer
Mennesker som lever med hiv i dag trenger også at vi som familie, venner eller kolleger tør å gå i oss selv og se om bildene som fikk lov å forplante seg på 1980-90 tallet enda eksisterer i våre forestillinger om denne diagnosen. Tør vi å spørre og søke etter ny og riktig kunnskap eller handler vi på automatikk etter gamle holdninger og fordommer i møte med mennesker?
Ingen av dem vi møter i vår jobb på Aksept og Mestring skal ha grunn til å kjenne seg igjen i disse fordommene.
I 2016 må vi alle ta ansvar for å tilegne oss kunnskap som fører våre blikk til andre sider ved mennesket enn deres diagnose. De av oss som lever med hiv er alle mennesker med ressurser, kunnskap og erfaring.