Lederartikkel (utdrag) fra nyeste utgave av bladet Bymisjon, nr. 1/2012. Hovedtema denne gangen er pårørende. De aller fleste har noen å være pårørende til. Det kan være smertefult, krevende eller frustrerende når noen jeg bryr meg om har det vanskelig.
Alle trenger noen. Det er heldigvis ikke mulig å dele inn befolkningen i de hjelpetrengende og de som gir hjelp. Riktig nok er vårt bistandsbehov ulikt fordelt, eller det varierer mye i løpet av livet, men behovet er der. Gjennom hele livet er vi enten hjelpetrengende eller nesten hjelpetrengende. Selv i våre sterkeste eller mest selvstendige øyeblikk er vi samtidig skjøre og sårbare mennesker som ikke vet hvordan den neste timen eller dagen ser ut. Vår sårbarhet har vi felles. Den som fornekter sin egen sårbarhet, snakker ikke sant. Det kan være i stort eller smått, men før eller siden er det jeg som er avhengig av hjelp.
Når de som er mine nærmeste opplever sykdom eller kriser, er jeg en pårørende. Det er også en allmenn erfaring. De aller fleste har noen å være pårørende til. Det kan være smertefult, krevende eller frustrerende når noen jeg bryr meg om har det vanskelig. En ekstra byrde kan det være å oppleve at ens nærmeste ikke får den hjelpen en hadde behøvd.
Når en helseinstitusjon, eller når vi i Kirkens Bymisjon, beskriver i våre årsrapporter hvor mange pasienter, klienter, gjester eller brukere vi har, viser tallet bare en del av sannheten. Rundt hver enkeltperson står som oftest noen andre som også er berørt. Familie eller venner, en nabo eller en (tidligere) kollega.
I denne første delen av 2012 er jeg spesielt opptatt av pårørende til personer med demens. For en del år siden startet vi Pårørendeskolen for å møte folk i den situasjonen. Det er gledelig at de gode erfaringene fra pårørendeskolen har ført til at staten har prioritert slike tilbud, og at det nå finnes en rekke pårørendeskoler rundt i landet.
På en gård i Maridalen har seks personer med demens et godt dagtilbud tre dager i uka. Grønn omsorg i storbyen. Disse personene klarer fortsatt å bo hjemme, ikke minst takket være Grønn omsorg. Når demens rammer midt i førtiåra, er det en krise både for den som rammes og for den pårørende. Da kan enkle tiltak som et dagtilbud på en gård i Maridalen være til stor hjelp.