Mange mennesker ble berørt etter å ha sett siste episode av Petter Nyquists nye program «Petter Uteligger: De pårørende». Jeg også.
Gro Anita og hennes foreldre, Tove og Svein, gir oss et sterkt innblikk i sine liv.
I ti år har Gro Anita ruset seg, og like lenge har foreldrene levd et liv i konstant beredskap. Det er tunge stoffer og flere sonede dommer, det er uro, ensomhet, selvmordsforsøk og akuttinnleggelser. Sterke scener på tv en søndag kveld.
Et klassisk eksempel
Dette er ikke et oppdiktet TV-drama. Historien hennes er ikke unik. Dokumentaren er veldig trist og veldig sann. Jeg har sett det mange ganger før. Som behandler, som veileder for pårørende til mennesker med psykisk sykdom og rusmiddelavhengighet. Jeg hører om det daglig via kolleger innen både lavterskel-tilbudene og spesialist-helsetjenestene i Kirkens Bymisjon.
Opplevelsen av å være en kasteball, å falle mellom stoler, eller følelsen av å bli gitt opp av systemet. Møte med tiltak der deler av fagkompetansen mangler for å forstå helheten. En grunnleggende holdning til rusmiddelbruk som krenker menneskets verdighet og hindrer effektiv behandling. Ukjente eller ubehandlede psykiske lidelser, og selvmedisinering som blir en selvforsterkende spiral. Alt for ofte med en dødelig utgang.
Helse og uhelse
Hvordan kan det ha seg at noen sendes rett fra en innleggelse eller lengre behandlingsopphold til ingenting? Hvorfor har det seg slik at rusavhengige etter gode og kostbare behandlingsopphold flyttes tilbake til boliger der alle naboene deres ruser seg? Hvordan kan vi, fordi tidligere forsøk har endt i tilbakefall, erklære noen for behandlingsudyktig? Hvordan kan vi vite så mye om alt vi mennesker trenger av trygghet og tid for å utvikle identitet og helse, og likevel ha så lite fokus på tid og langsiktige relasjoner i arbeidet med uhelse?
Hva nå?
Helseminister Bent Høie har helt rett i at rus og psykisk helse har altfor lenge vært underprioritert, og vi er glade for opptrapping på feltet.
Men dette handler ikke kun om økonomi. Dette handler om holdninger og menneskeverd og en kamp mot fordommer mot rusavhengighet. Det handler om en faglig erkjennelse av kompleksitet.
Det handler om behovet for en helhetlig kartlegging av situasjonen i et menneskes liv. Om samhandling mellom alle som skal være der i et forløp av hjelp. Det handler om at vi må lytte bedre. Lytte til pasientene det gjelder – og la dem ha reell myndighet og påvirkningsmulighet på behandling og prioritering som angår dem.
Og for at ingen skal være i tvil: Dette er utfordringer som også treffer oss i Kirkens Bymisjon. Vi både ønsker og trenger å bli bedre til å møte mennesker med holdninger, kunnskap og nærvær som kan bety en forskjell.
Sammenheng, mening og myndiggjøring
Vi berøres av Gro Anita. Og så berøres vi og motiveres daglig av det som virker. Det er det vi må lete etter for å tette hullene, lindre smerten, satse riktig.
Vi må insistere på sammenheng i menneskers liv og sammenheng mellom de ulike delene av hjelpesystemene.
Vi må støtte opp om folks egen endringskraft til riktig tid, gi veiledning og praktisk hjelp til å minske de totale livsbelastningene, samt å dyrke muligheter for kontakt, tilhørighet og mening.
Vi må ta konsekvensen av det mange som fikk god hjelp setter ord på; de ble sett over tid av fagpersoner de etablerte tilknytning til, de har blitt møtt respektfullt og fått hjelp med tiden etter behandling. Det å bli tatt på alvor og medvirke i sine egne prosesser er helt avgjørende for endring i god retning. Det å oppleve sammenheng og mening i livet er viktig for alle mennesker, for Gro Anita, og for meg.
Jeg håper på endrede holdninger og mer sammenheng og myndiggjøring i tiltak for mennesker som strever med rus og psykisk sykdom. Dette er også en debatt om hvilket samfunn vi ønsker å være.
Den debatten er vi klare til å delta i!
