Pårørende - hvem er de?

Etter å ha sett Petter Uteligger, med fokuset på de pårørendes utfordringer, blir jeg sittende med både spørsmål og refleksjoner. Det er sterkt berørende å se foreldres kamp for sine barn. Og det er vondt å se hvordan hjelpeapparat og juss kommer til kort.

Pårørende – vi eller de?

Vi er alle pårørende. Vi har relasjoner til voksne når vi er barn, vi har kanskje søsken og en sterk familiestruktur. Eller vi vokser opp i løsere nettverk. Uansett knyttes vi til andre. Det å være pårørende er et fellesmenneskelig prosjekt. Vi kan være gode pårørende for noen og plagsomme for andre. I vårt arbeid på A-senteret, Kirkens bymisjon, snakker vi heller om pårørende enn om familie. Dette fordi mange opplever sin familie som uønsket og ikke god. En bestevenn, kjæreste eller livspartner kan være den beste pårørende.

Så overskriften «hvem er de?» er feil. Hvem er vi? er det gode spørsmålet.

Grupper av pårørende

Hvilke grupper kan vi dele pårørende inn i?

Foreldre – som Petter Uteligger har løftet frem. Videre kan vi være partnere, barn, søsken, kjæreste, nær venn, besteforeldre eller barnebarn, svoger, kusine, osv. Noen mennesker vil innlemme sin behandler i rusfeltet, sin saksbehandler på NAV eller i barnevernet som pårørende. Hele denne store vifta har vi med oss når vi tenker pårørende.

Hva vet vi om pårørende til rusmiddelavhengige?

Først og fremst at pårørende er like forskjellige som alle andre. Vi vet fra forskning at pårørende som lever tett på mennesker med rusmiddelproblemer over tid, kan utvikle symptomer som angst, alarmberedskap, traumer eller depresjon. Noen fysiske symptomer som vondt i magen og hodepine, nakke/skulderslitasje, mv er ikke uvanlig.

Dette generelle «stresset» koster over tid. For barn som vokser opp og lurer på når neste drikkerunde kommer hos en voksen eller et søsken i hjemmet, kan det utvikle seg alvorlige symptomer. I noen hjem utsettes barn for vold. Barn som ikke kan leke, men som går og handler – de finnes. Det vanligste er barn som vokser opp i pårørendesettinger hvor en eller fleres bruk av rusmidler gjør at du må sette dine egne behov helt til side. Det gjør noe med selvfølelsen å lure på om det er trygt å ta med en venn hjem i dag eller ei. Skam knyttet til en viktig voksen sin adferd i et offentlig rom kan svi i sjela over mange år. Blir det middag i dag eller må man klare seg med en brødskive? Dette kjenner vi igjen i behandlingsapparatet. Dette forteller våre pasienter oss om.

Når barn som har vokst opp i ustabile sammenhenger med rus i nære relasjoner, blir voksne, kan de bli ekstra årvåkne, få tilbakefall til tidligere angst, og trenge hjelp til å bearbeide hendelser i fortiden. Ikke sjelden dukker dette opp hos unge voksne mennesker i etableringsfasen. «Tør jeg knytte meg til et annet menneske?» eller «kan jeg tillate meg selv noe godt?» eller «tenk om søsteren min går bananas og ødelegger alt akkurat når som det er så fint» – slike tanker er vanlige.

Tilbud finnes!

På A-senteret har vi tilbud til pårørende i poliklinikk. Det har også Blå Kors Klinikk i Oslo, og flere (se liste til slutt).

Vi har også utviklet et pårørendekurs som går vår og høst over noen uker. Kurset tar opp temaer som vi vet pårørende er opptatt av gjennom mange års erfaring med pårørendebehandling. For noen pårørende til rusmiddelavhengige er det tilstrekkelig å erfare at de ikke er alene om disse erfaringene, mens andre trenger hjelp og behandling over tid. Noen blir så syke at de trenger behandling i det psykiske helsevernet.

Det aller viktigste når vi møter pårørende er å vite at vi har mer til felles enn vi er forskjellige. Fordi vi vet at noen mennesker betyr mye for oss, fordi vi har kjent savn og kjærlighet, glede og sinne i møter med viktige mennesker. Pårørende er VI. Og noen av oss trenger av og til litt mer bistand enn andre for å komme over kneiker. Og det finnes hjelp å få fra rådgivere og behandlere som forstår seg på det særegne ved situasjonen.