Stadig flere eldre utvikler hjernesykdommen demens. Vi kaller dem demente – uten å tenke over at ordet egentlig betyr «uten forstand, vett». En grå, usynlig masse, en diagnose. Hva gjør det med våre holdninger?
Fra gammelt av var det helt normalt at eldre mennesker ble litt rørete og glemske, ja, det var nærmest normalt at man ble glemsk på sine gamle dager. I 1906 undersøkte Alois Alzheimer en dame i 50-årene, Auguste D., som hadde store hukommelsesproblemer og en underlig adferd. Sykdommen er selvsagt oppkalt etter ham. Men det var først etter 2. verdenskrig at hukommelsesproblemer med tilliggende symptomer fikk økt interesse og etter hvert forskningsfokus av leger og psykologer, selv om interessen ikke akkurat «tok av». Fortsatt velges geriatri og demenssykdom blant de dedikerte.
Jeg har mange ganger undret meg over at det er slik. Da jeg begynte å jobbe på sykehjem, for mange år siden, lurte flere sykepleievenner på hvorfor jeg ville stagnere faglig allerede? Stagnere faglig?? Aldri! Dette er faktisk blitt et godt forskningsfelt også i Norge, og nå finnes det nok av kunnskapsmateriale å fordype seg i! Men jeg skjønner at intensivsykepleie og akuttsykepleie høres kulere ut. Mine sykepleievenners oppfatninger representerer samfunnets holdninger til både gamle og demensrammede.
Gamle mennsker har generelt lav status i Norge. Gamle bidrar ikke lenger i arbeidslivet, flere blir plaget med sykdom og blir etter hvert mer og mer hjelpetrengende. Men enda verre er det å miste hukommelsen og kontrollen over selvet. Denne utviklingen er stikk i strid med ambisjoner, som voksne i vårt samfunn har: Å nå nye mål, realisere seg selv, være betydningsfull. Å klare seg selv. Men å utvikle demenssykdom fører tvert i mot til at du ikke lenger klarer deg selv uten hjelp. Man glemmer å spise, snur opp-ned på døgnet. Man endrer personlighet etter hvert, noen endrer adferd, og man mister kontroll over kroppen sin. Irreversible endringer. Men blir man de ment – altså «uten forstand»?
NEI!! roper mange av oss fra demensomsorgen. Demensrammede er ingen homogen gruppe med like problemer og like behov. De er først og fremst PERSONER med en demenssykdom. Stadig flere omsorgspersoner i demensomsorgen endrer omtalen fra å kalle dem demente til en mer anerkjennende betegnelse. Vi kaller dem konsekvent personer med demens.
Når vi ser enkeltindividene, og lar sykdom komme i bakgrunnen, klarer vi også å oppdage ressursene. Da oppdager vi mulighetene i stedet for begrensningene. Og vi ser at de er PERSONER med demens.
Husk det!
Les også: Hvem ser de pårørende?