Hvis et menneske er et menneske – hvordan kan vi godta så ulik beredskap?
Snart er det påske, fjellvett og solskurte vidder. Snart vil spesialtrent beredskap og tusenvis av velstandskroner stilles til disposisjon dersom en av de spreke blant oss skulle surre seg bort i snøfonnene. I år vil luftambulansen våke over oss disse hellige dagene fra enda en påskeopprettet helikopterbase på Rauland.
En million kroner sier generalsekretær i Luftambulansen Åslaug Haga at prosjektet vil koste – dobbelt så mye som Oslo kommune får i bot for å ha forsømt omsorgen for to demente kvinner. Når mediene omtaler saken med kvinnene, fremkommer det at de var vanskelige å hjelpe. Jeg håper ikke den informasjonen er overraskende for noen? Det hører med til demenssykdom at vi blir vanskelige å hjelpe, slik beskytter man seg mot ugjenkjennelig og uforståelig inntregning da.
Respekt for selvstendighet – ansvar for sårbarhet
Individets rett til selvstendigheter et gjennomdebattert tema. Pakker vi det ut, inneholder det alt fra menneskerettserklæringen, vår egosentriske tidsånd, valgfrihet og valgflesk. Samfunnets ansvar for sårbarhet har imidlertid ikke vært et like populært samtaletema. Her bøyes debatten lett av med henvisning til respekten for individets frie valg, og kompleksiteten ved individers manglende samtykke – så snakker vi ikke mer med det.
Når jeg innleder med påskemetaforen er det for å gjøre et poeng av at det ikke er bikkja til naboen som blir sendt ut for å lete når påsketuristen er borte – i slike situasjoner blir påkostede, spesialtrente lavinehunder satt på oppdraget. Men når folk så har gått seg vill i eget hode, hvilke leteressurser har vi å sette inn da? Hva skal være samfunnets klare ansvar, praksis og prosedyrer når hjelpeløsheten er så merkbar at folk til og med har sluttet å ta imot hjelp?
Demensomsorgen bygges ned
I Oslos bydeler bygges demensomsorgen ned. Hjemmetjenestene har ikke ressurser til å gi annen hjelp til demente enn til andre brukere. Skjermede sykehjemsplasser for demente koster mer enn ordinære plasser og benyttes derfor i mindre grad. Bymisjonens tilbud til tidlig demente på Skjerven gård har en uavklart fremtid, for å nevne noe.
Kan Krf`s eldrebyråd godta dette – eller får vi se at den betydningsfulle vippeposisjonsmakten Krf nå har ervervet, brukes til å vektlegge ivaretakelsen av den sårbare, til å benytte dyrkjøpt faglig ekspertise der dette er nødvendig, til å streve seg frem til god praksis? Det er nemlig ingen umulig oppgave å finne den bortkomne – ”when there`s a will there`s a way”.