Jeg husker ansiktet hans i bakspeilet da vi kjørte til Ullevål med ham. De mørke ringene rundt øynene. Legen som var rysta over alle blåmerkene på kroppen. Sår etter sigaretter. Det fantes ikke tvil om hva han hadde gjennomgått. Femåringen. Er det noen som i alvor mener at barnevernet ikke skulle ha grepet inn?

Sist arbeidsuke bød på sterk glede og lettere oppgitthet. Det første handlet om den oppspilte gleden denne gutten har vist de siste dagene, etter at han har blitt kjent med fosterfamilien han snart skal flytte til. Han har hatt det godt på institusjonen, men det er dette han har ventet på siden før jul. Og det uttrykkes i hele den robuste kroppen. Glede, spenning, forventningsfulle sprett, øynene som gliser. Jeg vet godt at han og hans nye familie har mange utfordringer i vente, men akkurat nå er det én ting som gjelder: ”Det er jo der jeg skal bo resten av mitt liv!”

Det er en smittsom glede. Den treffer miljøterapeutene som tålmodig har jobbet for at denne gutten skal begynne å tro på at voksne er til for å hjelpe og støtte. Og den treffer fosterhjemskonsulentene som standhaftig har lett etter den familien som passer for akkurat ham.

Så hva skyldes oppgittheten? Nok en tabloid og negativ framstilling av norsk barnevern – igjen basert på en enkeltsak. Denne gangen er det professor Nina Witoszek som tar initiativet. Utgangspunktet hennes er prisverdig nok. Det begås feil i norsk barnevern, og det skal ikke skjules. Problemet med hennes sterke ordbruk er at det benyttes i en generalisering av hele barneverntjenesten. Men nok om hennes innspill. Hun har fått svar. Ikke fra noen som jobber i barnevernet, deres virkelighet kommer sjelden på trykk. Det må en høyskolelektor, eller et barneombud til for å nyansere.

Jeg er ikke ansatt i barneverntjenesten. Men etter å ha jobbet i ni år ved en barnevernsinstitusjon har jeg ennå til gode å se et barnevern som griper inn for tidlig. Jeg har sett flere tilfeller av det motsatte, men først og fremst har jeg sett et barnevern som har gjort gode vurderinger av hva som er til det beste for det enkelte barnet. Jeg er ikke motstander av at de feil som gjøres i norsk barnevern beskrives i media. Uten en åpenhet om dette, kan barnevernet neppe bli bedre. Jeg skulle bare så gjerne ha sett at hele bildet ble presentert. Hvor mange vet at over 4000 mødre eller fedre i fjor selv tok kontakt med barnevernet – i tiltro til å møte mennesker som kunne hjelpe dem og deres barn? Hvor mange vet at over 30.000 barn og unge i fjor fikk en eller annen form for hjelp av barnevernet – uten at det dreide seg om omsorgsovertakelse? Ytterst få, vil jeg tippe.

Finnes det ingenting oppløftende i den debatten som har pågått et par uker? Ingenting nytt? Jo, én ting har jeg gledet meg over. Innlegget til Sara Azmeh Rasmussen. En profilert person som står fram og forteller om sin erfaring som klient i barnevernet. Hun ønsket ikke en innblanding i sitt privatliv, hun fant det ydmykende. Det ville jeg også ha gjort. Men hun uttrykker en takknemlighet over at vi har et barnevern som bryr seg om barna i samfunnet vårt. Et barnevern som fikk øye på at hun trengte hjelp til å bli en bedre mor for sine barn, og som ga henne akkurat den hjelpen og støtten hun trengte. Det var et viktig innlegg. Takk skal du ha!

Vil du gjøre deg opp en egen mening, finner du deler av debatten her.

Les også: Barnevernsinstitusjoner – en nødvendig start for noen.