”Tror du på engler?” er gjerne et spørsmål jeg får som bymisjonsprest i rusmiljøet i Oslo. Siden jeg er nokså praktisk anlagt og egentlig ikke har noen sans for svermeri og luftige (om enn fantasifulle) tanker om det overnaturlige, er mitt spontane svar nei.
Jeg klarer ikke å begeistre meg for Engleskolen til Märtha Louise, og bilder av maleren Rubens engler får meg heller ikke ut av min rasjonelle balanse (selv om de kan være søte å se på!). Når englene blir et redskap for et selvsentrert ego, eller skaper bilder av tro som noe som er utenfor denne verdens realiteter, blir jeg grunnleggende skeptisk.
Men det hender jeg blir satt ut. Det hender jeg mister balansen. Det hender jeg må tenke om igjen – se om igjen – vise respekt for noe(n) jeg ikke hadde regnet med.
Engler er budbringere
Her forleden satt jeg i samtale med en kvinne som stilte meg nettopp dette spørsmålet; ”Tror du på engler?” Jeg kjente meg som vanlig litt utilpass – sånn med én gang, men jeg ble nysgjerrig på hvorfor hun stilte meg dette spørsmålet. Hva handlet det om? Hun fortalte at hun hadde fått besøk av en person, en skikkelse, et vesen som hadde kommet med et budskap til henne. I mitt stille sin tenkte jeg at hun vel var gått fra forstanden – og for all del, det var ikke usannsynlig at hun slet med sin psyke. Rus kan jo få deg til å se syner midt på dagen!
Jeg bestemte meg for ikke å problematisere denne opplevelsen – mest fordi jeg var nysgjerrig, jeg var nysgjerrig på hva denne engelen – som hun mente det var – hadde sagt til henne. Engler er jo budbringere ifølge den bibelske tradisjonen, det hadde jeg jo fått med meg i teologistudiet. Angelos = Engel på gresk og vi finner igjen ordet i evangelium – det gode budskap.
Var ikke verdiløs
Så jeg spurte; ”Hva var det engelen sa?” Jeg ble litt usikker på om dette var riktig av meg. Var jeg med på å sementere en psykose eller noe lignende? Men hun svarte at engelen hadde fortalt henne at hun ikke var verdiløs, men at hun også hadde noe å gi! Jeg tenkte, og sa, at selvfølgelig var hun verdifull, både i mine og i Guds øyne.
Da hun så begynte å fortelle om sitt liv med overgrep, mishandling, devaluering, rus og selvskading, ble det klart for meg at det ikke var selvfølgelig for henne. Hele sitt liv hadde hun fått høre at hun ikke var verdt noe som helst.
Om jeg tror på engler? Ja, akkurat da trodde jeg på engelen som sa at hun var verdt noe, at hun hadde noe å gi. At jeg ønsket at hennes drøm om å hjelpe vanskeligstilte barn en gang skulle gå i oppfyllelse. Jeg ble satt ut, men engelens ord reddet meg ….