Oslo trenger et sted der også mennesker som ikke har rettigheter i det norske velferdssystemet kan komme inn. Et sted som dekker et minimum av basisbehov: å få være innendørs om natta, ha tilgang på dusj og tøyvask, og hjelp til å forstå det norske samfunnet.
Utenlandske personer fra Øst- Europa, de fleste fra Romania og av romfolket, er nå blitt svært synlige i bybildet og får tidvis mye (ofte negativ) oppmerksomhet. De har benyttet Kirkens Bymisjons kafé, Møtestedets tilbud de siste to-tre årene.
I vår kontakt med dem, forteller de at de kommer til Oslo av en eneste grunn: de trenger å tjene penger. Det dreier seg om penger til vanlig livsopphold – til mat, klær, ved, reparasjon eller bygging av hus, helsehjelp og skolegang for barna.
De forteller om langvarig arbeidsløshet, mange har ikke hatt arbeid siden kommunisttida. Oftest er det samme tilfelle for alle de andre voksne familiemedlemmene. De forteller om diskriminering i arbeidslivet og om at de yrkene de har hatt, nå er borte (håndverk, jordbruk etc). Dessuten er det et problem at de mangler skolegang / utdannelse. De har også erfart at krisen i Europa har forverret deres situasjon ved at det har blitt vanskeligere å være dem i mange av de byene de tidligere har reist til.
Nå er fattigdommen påtrengende hjemme og de reiser ut for å tjene penger. De ønsker seg arbeid, men siden de oftest mangler utdanning, kan lite annet språk enn morsmålet sitt, tilhører en svært stigmatisert gruppe og dessuten ikke har hatt regulært arbeid på mange år er sjansen oftest lik null. De ender derfor med å tjene penger på å tigge, spille eller selge ting på gata, pante flasker osv.
Regler utelukker dem fra arbeid
Overgangsreglene for de nye EU-landene fra 2007 Bulgaria og Romania innebærer dessuten at mennesker fra disse landene må ha et skriftlig tilbud på minst 80 % fast stilling til minimum tarifflønn for å få arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. Dette utelukker denne gruppa fra en del typer arbeid og gjør det ekstra vanskelig for dem å komme inn i det norske arbeidsmarkedet. (Denne overgangsordningen vurderer regjeringen nå å avslutte ifølge NRK 3.mars. )
Rumenerne vi møter ønsker ikke å bosette seg her, men er her en periode (de kan være tre måneder på turistvisum, og mange er opptatte av å overholde denne reglen) for å tjene penger før de så reise hjem til familien. De er hjemme så lenge pengene de har tjent rekker, før de igjen reiser ut. Flere av dem som bruker oss, har nå vært i Oslo mange ganger.
De lever svært marginalt mens de er i Oslo:
– Sover ofte ute, i biler, kondemnerte hus el.l.
– Mangler tilgang på dusj/toalett og et sted å vaske tøy
– Har ofte ikke tøy eller utstyr som passer for en norsk vinter
– Har liten kunnskap om norske forhold. Flere er analfabeter og har liten erfaring med byråkratiske samfunn som det norske. De strever med å motta og forstå informasjon om norske forhold.
– De oppholder seg mye av tida ute i det offentlige rom og forteller om en massiv følelse av å være uønsket, jaget og stigmatisert. Det er eksempelvis et problem at de ikke får sove sammenhengende om natten uten å bli vekket og jaget.
Svært begrensede rettigheter
Oppholdsgrunnlaget mens de er i Oslo er turistvisum. Dette innebærer svært begrensede rettigheter i Norge. De har krav på akutt helsehjelp, ellers svært lite. De siste to vintrene har kommunen hatt en praksis der de får være inne om natta (i lokalene til Frelsesarmeens værested i Urtegata) dersom det er kaldere enn minus ti grader. De får ikke senger, men tepper og madrasser. Denne gruppa får ikke bruke lavterskeltiltakene andre som andre i gatemiljøene kan bruke. Pr i dag er de ikke velkomne andre steder enn hos oss (åpent mandag til fredag) og hos Frelsesarmeen på lørdager.
De bruker Møtestedet til å spise, varme seg, bruke toalettet, få varme klær / soveposer, få hjelp til å nå andre instanser som f eks lege, og til å få informasjon og forklart ting de ikke forstår (eks skriftlig informasjon, bøter på norsk etc).
Bor på søppeldynge
De siste årene har flere instanser vært på reiser til Romania. ( Forskeren bak Rett i Koppen, Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjons styre og administrasjon). I tillegg deltar vi i Eurodiaconias romnettverk. Jeg var i den forbindelse på en konferanse i Romania nå i mars, og besøkte på denne reisen også to bosettinger der det bor rom:
Dallas er en bosetting på en stor søppeldynge fire kilometer utenfor byen Cluj i Transilvania. I mangel av andre steder å få bygge boligene sine, og fordi de tjener penger på å sortere ut ulike metaller, plast osv fra søppelet på søppeldyngene, er det ikke uvanlig at rom bor på søppeldynger.
Bosettingen vi besøkte bestod av ca 700 mennesker. De bodde i det vi heller vil kalle skur enn hus, uten vann og kloakk, mange manglet tilgang til strøm, hus hadde ofte jordgulv osv. Morgenen vi var der hadde det vært minus 8 grader, likevel så vi barn gå uten sko. De fortalte at ved siden av å tjene penger på søppelsortering var det å reise ut og tigge (disse dro til Italia) en viktig måte å tjene penger for å overleve. De som levde her eide selvfølgelig ikke grunnen de bodde på, og levde i stadig frykt for at myndighetenes bulldosere skulle jevne bosettingen deres med jorden.
Adskilt fra resten av byen
Mera er en liten landsby et par mil fra Cluj. Her er romdelen av byen adskilt fra resten av byen, og boligene var svært fattigslige sammenlignet med resten av byen. Veien sluttet dessuten å være vei og gikk over til en gjørmete sti. Samtidig endret transportmiddelet seg fra bil til hest og kjerre. De fleste husene var mer ruiner enn hus, andre var i noe bedre forfatning. Boligene her ligner mer på dem vi kunne se i Brennpunkts reportasje på NRK i mars.
Begge stedene bor svært mange mennesker samme på veldig lite areal. Noen steder er det vanskelig å forstå at det er kvadratmetere nok til alle om de alle skal ligge ned samtidig. Arbeidsløshet er det vanlige og sosialhjelpen i Romania er på 18 € pr mnd. Selv om Romania har et lavt prisnivå er ikke dette nok til både å spise og fyre. Man må velge, sier en av våre kjente fra Oslo. Det er dessuten en utfordring at mange ikke har papirer på at de finnes i det hele tatt. De ble aldri registrert da de ble født, står ikke i myndighetens registre, og har dermed ikke krav på noen sosialstøtte. De er i realiteten statsløse.
Gjennom hele vårt opphold i Cluj er det overtydelig at romfolket er mennesker man ikke har tillit til og som ingen vil ha. De lever på siden av samfunnet, og er ansette som et folk som selv er skyld i sine problemer, og som selv må ta ansvar for å løse dem.
De rumenske hjelpeorganisasjonene vi møtte på konferansen virker også å ha mye av den samme innfallsvinkelen: de ser misjonering og frelse som sitt hovedoppdrag og tenker at frelse vil føre til økt moral, som igjen vil gi bedring i roms livssituasjon.
På bunnen av levekårsmålinger
Våre erfaringer fra Romania bekreftes av EUs rapporter. Romfolket befinner seg på bunnen i forhold til alle levekårsmålinger: tilgang til skole, helsevesen, arbeid, og bolig. Men mange mangler som sagt også dokumenter på hvem de er, og har dermed heller ingen rettigheter.
Romania har, som mange andre EU-land, gode nasjonale strategier for bedring av romfolkets kår. Utfordringen er at lite gjøres i praksis. Noen av aktørene vi møter på konferansen i Cluj understreker dessuten at det et utfordrende at fattigdommen er stor også blant mange andre i Romania, og at det ville vekke stor forargelse om man begynte å jobbe for denne uønskede gruppa uten først å ha fått til en økt levestandard for andre rumenere.
Det som uansett er klart, er at i dagens i vanskelige situasjon for mange europeiske land, deriblant Romania, må vi regne med at forbedring av roms kår er prosesser som vil ta tid. Det er ingen umiddelbar løsning i sikte. Hva gjør vi som rikt ”annerledesland” imens? Hvordan møter vi mennesker som kommer hit og ber oss om hjelp?
Ingen belegg for menneskehandel
For det første tenker jeg vi må begynne med å snakke sant om hvilket fenomen dette er. At dette i hovedsak rett og slett dreier seg om fattigdom og stigmatisering. Om manglende livsmuligheter i hjemlandet. Ingen har kommet med belegg for at dette i hovedsak er menneskehandel eller store kriminelle nettverk som kommer hit for å rane eller stjele.
Det betyr ikke at kriminalitet eller uheldige maktstrukturer ikke finnes også i disse miljøene. Vi må bare holde orden på når vi har med hva å gjøre. Og se fattigdom og nød når det er det vi har foran oss. Og la politiet ta seg av det som er kriminelt. Og ikke minst sørge for hjelp til eventuelle ofre for menneskehandel! (ikke bare si at det vil vi ikke ha her. Det er alvorlig kriminalitet og utløser dessuten rettigheter for offeret!)
Behov for et sted som dekker basisbehov
For det andre mener vi i Bymisjonen at Oslo trenger et sted der også mennesker som ikke har rettigheter i det norske velferdssystemet kan komme inn. Et sted som dekker et minimum av basisbehov: Et sted å være inne gjennom natta, tilgang på dusj og tøyvask, og dessuten veiledning og hjelp til å forstå det norske samfunnet og hvilke rettigheter og plikter man har mens man oppholder seg her.
Vi tenker ikke at det bør lages et eget tiltak for en etnisk gruppe (rom), men ønsker et tiltak for alle i gatemiljøene med begrensede rettigheter i Oslo.