Knapt 450 barn som har vært bosatt i Norge opptil 10 år skal nå eksporteres ut av landet.
Saken har naturlig nok skapt bølger, og det mest interessante er kanskje at den har vært med på å brekke opp de tradisjonelle mønstrene for hvem som er for og mot å gi oppholdstillatelse. Samlede bystyrer i Trondheim, Bergen og Stavanger har bedt regjeringen se på saken en gang til for å finne løsninger til barnas beste. Regjeringen, det vil si Arbeiderpartiet, har ikke latt seg rokke og har insistert på at det å ha oppholdt seg så og så lenge, ikke skal premieres.
APs Partisekretær Raymond Johansen var nettopp ute og forklarte partiets steile holdning. I den anledning hektet han hele sin argumentasjon på ordene «forutsigbar» og «rettferdig», begge klart positivt ladede ord. Men språket er finurlig.
Forutsigbart, men ikke nødvendigvis humant
At noe er forutsigbart er ikke i seg selv et sikkert tegn på at noe er godt, det sier bare at noe var som forventet. Problemet med apartheidregime i Sør-Afrika var ikke mangel på forutsigbarhet, men at det var forutsigbart diskriminerende. Ved å stenge grensene for absolutt alle kan vi oppnå å bli forutsigbare, men det ville kollidere fundamentalt med vårt ønske om å framstå som humane. Spørsmålet blir derfor; hva er innholdet i forutsigbarheten?
Enda verre er det når partisekretæren sier at regjeringens politikk på dette feltet skal framstå som rettferdig. En rettferdig politikk blir da å behandle de som enda ikke har reist på samme måte som de som var «lydige» og reiste så snart avslaget på søknad om oppholdstillatelse forelå. Den politikken er rettferdig som behandler alle likt.
En slik måte å argumentere på har unektelig noe ved seg og kan ikke uten videre avvises, men det reises fundamentale spørsmål knyttet til rettferdighetsbegrepet. Hva vil det si at noe er rettferdig, betyr det bare at alle behandles likt og i henhold til gjeldende lovverk?
Seg selv nok?
Det også, men det må romme noe mer. «Mildhet og medlidenhet erstatter ikke rettferdigheten og markerer heller ikke dens slutt. De er langt heller dens opprinnelse, og det er derfor rettferdigheten, som først og fremst gjelder de svakeste, ikke i noe tilfelle ville utelukke dem fra sitt virkefelt eller frita oss fra plikten til å overholde rettferdigheten overfor dem», skriver den franske filosofen Comte-Sponville og han fortsetter :»Derfor vil kampen for rettferdigheten aldri ha noen ende…… Salige er de som hungrer etter rettferdighet, for de skal aldri bli mette.»
Har de rødgrønnes sult veket plass for det Gyntske «seg selv nok?»