Kjære Queen B.,
Gratulerer med dagen! Du blir 50 år i dag! Vi har kjøpt en liten sjokoladekake til deg. Vi vet at du elsker sjokolade. Vi står klare til å gratulere deg, når du kommer til vår gatenære kafé. Men samtidig er vi bekymret.
Du har ikke vært på akuttovernattingen i natt og det er ikke typisk deg. Det har bare skjedd en gang før. Da husker jeg at du fortalte oss at du hadde sovet i en båt. Kanskje du har gjort det samme nå? Vi venter på deg, men du dukker aldri opp. Dette har aldri skjedd før. Nå merker jeg at jeg blir mer og mer bekymret.
Jeg venter spent hele kvelden på å få beskjed fra kollegene mine på akuttovernattingen om du har kommet dit. Men det har du ikke. De vet at det er veldig atypisk, så de bestemmer seg for å ringe legevakta. Men du er ikke der.
Neste dag får vi vite at du kommer til å bli returnert til hjemlandet ditt. Du har en psykisk lidelse. Du har dratt fra hjemlandet ditt for så lenge siden at du ikke har noen rettigheter der lengre. Jeg blir enda mer bekymret. Jeg vet at du er redd og sint. Det blir jeg og.
Jeg drar på jobb på akuttovernattingen. Rommet ditt står tomt. Jeg føler meg like tom. Jeg er maktløs og kjenner sorg. De andre gjestene spør etter deg. De er bekymret de og. Det gjør ting enda vanskeligere.
Vi vet ikke hvor du er nå.
Det vi vet er at du kommer til å glede de som er rundt deg. De som tar seg tid til å bli kjent med deg.
Jeg håper du er ivaretatt. Jeg savner deg. Vi savner deg.
Stor klem fra meg,
Woman Bianca