Jula var ensom. Vi var fire samlet på julaften.
Mamma, brødrene mine og jeg. Kanskje var vi heldige som var så mange, men det lyste ikke opp plassen der hvor du skulle ha sittet.
Det var så mye usagt i luften. Den kjentes tett, blandet med lukten av julemat og duften fra juletreet.
Vi som alltid ville kranglet om hvem som skulle ha låret på kalkunen, selv om det var to å ta av. Vi ville tatt førstemann til sausen, som søsken stort sett gjør.
Men her var ingen du. Kun jeg, to brødre og en mamma. En bror for lite.
Ditt fravær til det beste for oss?
Du hadde bestemt det selv. Mine 17 år forsøkte å forstå det, at ditt fravær rundt bordet var til det beste for oss.
Du sa til meg: «Det går ikke så bra med meg nå, søss.» Jeg kunne se det. Du var så tynn og blek, og de livlige øynene dine hadde byttet plass med noen rødsprengte og redde.
«Det er så mange langere, og jeg skylder litt penger. Det kan fort bli skummelt. En dag vil du forstå.» Jeg nikket. Veslevoksent og forståelsesfullt.
Vi satt på Baker Hansen ved togstasjonen og byttet julegaver. Du fikk hansker, lue og votter, flere par ullsokker og litt penger.
Jeg skulle ønske du kunne bruke pengene på mat, men jeg ville ikke legge føringer for julegaven din. Gaven fremsto både praktisk og kjedelig — for ei på 17 år. Du takket likevel mange ganger og var oppriktig glad for de strie ullsokkene.
«Det blir en del timer ute ‹serru›, da er ullsokker gull verdt. Tusen takk!»
Jeg nikket igjen. Forvirret denne gangen. Du fulgte meg til bussen og ventet til den kom. Du ventet helt til jeg hadde kjørt avgårde — på vei hjem til julefeiringen du ikke skulle være en del av.
«God jul, søss!», sa du – inn døra på bussen.
«Du må ikke være lei deg. Jeg skal holde meg på natthjemmet, jeg skal ikke være alene og jeg skal ikke fryse akkurat i kveld. Ok?» Som om du leste alle mine bekymringer.
Jeg så deg i vinduet da vi svingte ut i veien. En bror stående der så alene. Du strammet skjerfet ditt og tok på den nye lua. Så deg rundt, som om du så etter kjente, men på torget var bare du.
Skam
Hver gang jeg hadde tatt mot til meg og fortalt om broren min til voksne, fikk jeg kommentarer det var vanskelig å forholde seg til.
På veien hjem skrev jeg ned alle spørsmålene mine og grublet på om det var noen å spørre.
Jeg likte ikke ordene de begynte å bruke for å beskrive ham som jeg var så glad i. Jeg synes ikke han passet inn i noen av dem — til det var han alt for snill og alt for ung.
Da vi satte oss ned ved bordet den kvelden lovet jeg meg selv å aldri skamme meg over ham som ikke satt på plassen sin. For hvis jeg ikke skammet meg — som var lillesøsteren hans, kanskje folk ville forstå at det ikke var noe å skamme seg over?
Det var likevel flere som hadde trukket seg unna oss. Jeg overhørte mamma snakke om det på telefonen, at folk hadde trukket seg unna oss, for en narkoman kunne de ikke ha noe med å gjøre.
Mamma sto lenge med telefonen opp til øret etter at vedkommende hadde lagt på, før hun ristet på hodet og så på meg — med et prøvende smil som ikke nådde øynene.
Sånne som han!
Jeg fikk tidlig erfare ulike synspunkter på det å falle utenfor. I en og samme setning kunne folk skryte av at jeg gjorde det godt på skolen, samtidig som de la inn et aldri så lite oppgulp om hva de syns om broren min og «sånne som ham».
Det forundret meg at det stort sett var godt voksne mennesker som hadde så bastante meninger om det, mens mine jevnaldre heller stilte spørsmål — litt av nysgjerrighet, litt for skrekkblandet fryd, men mest av alt for å forstå. Og jeg svarte mer enn gjerne.
Jeg kan fremdeles møte på folk — nå i voksen alder, som kjente til familien min da jeg var yngre, og de uttrykker beundring over at jeg har klart meg så bra. Ene og alene fordi broren min slet seg gjennom ungdoms–årene. Akkurat som det er en bragd å ha vokst opp og ikke endt opp som narkoman kun fordi broren min hadde det vanskelig.
Jeg har aldri forstått den tankerekkefølgen — at vi ikke kan se menneskene bak rusen deres. Det forplanter seg på flere hold: overvekt, undervekt, angst, ensomhet, kronisk sykdom, annen kultur ….
Vi velger å høre på redselen for det som er litt ukjent og utrygt, fremfor å forsøke å forstå hele bildet.
Gledene blåser bort sorgen
Tenk så mange morsomme, spennende og tidvis triste, men flotte historier fra andres liv vi går glipp av — hver gang vi velger å snu blikket vekk fra et menneske, som ikke er akkurat som en selv.
Når folk spør meg oppriktig hvordan det var å være pårørende, vet jeg aldri hvor dypt de vil jeg skal gå. Det er jo en berg– og dalbane av følelser, oppdagelser og utfordringer. Det er mye usikkerhet, og kanskje flere sorger enn gleder i vanskelige perioder.
Likevel blåser gleden bort sorgen som var der, for små seire blir store, når man kjemper og heier på sidelinjen. Derfor svarer jeg at det er ensomt.
Ensomt i den forstand at det er så få å prate med om det. Man må stadig veie sitt publikum før man åpner seg. Vil de takle sorgen? Vil de kunne ta innover seg usikkerheten, men først og fremst: Vil de takle at man ikke nødvendigvis er skamfull? At man har flere gode ord og historier enn dårlige i beskrivelsen av mennesket?
Vil de orke å høre om de mørkeste tankene, eller ønsker de et overflødig svar. Det er ensomt.
Ensomme sammen
Jeg ville allikevel ikke vært denne erfaringen foruten. For det er erfaringer som skaper relasjoner, og relasjoner knytter verden tettere sammen. Vi må bare våge å dele dem.
Vi går mot en ny jul. Den første hvor du ikke lenger lever. Den livlige, morsomme gutten med det skrå smilet og den hese latteren. Vi har en plass for mye rundt bordet i kveld. Og alle julekvelder som kommer.
Jeg vil allikevel dekke på, for glemt blir du aldri. Så får vi fylle plassen din med kjærlighet til hverandre og alle som havner utenfor. Så er det kanskje en trøst det også: At vi kan være ensomme sammen.