Endelig vil mange av oss si. Mennesker som lever et liv med en alvorlig rusavhengighet skal ikke lenger møtes med straff . Nå er det en klar politisk vilje til at deres situasjon skal behandles som det det er, et helseproblem. Men hvordan skal endringen skje i praksis?
Norge er langt fra først ute med å prøve å endre oppfatning av hva som må til for å få til endringer. Vi er mange som har vært på befaring i Portugal, Østerrike og Sveits, for å nevne noen av de landene som helt har endret holdningene til og forståelsen av oppfølging av mennesker i denne livssituasjonen. Vi har spurt behandlere og politikere i disse landene om hvordan de har fått dette til? Svaret er kort og godt; dere må tenke annerledes.
Endre holdninger
Det å tenke annerledes betyr altså at vi må endre holdninger. Stikkord her er humanisme og pragmatisme.
Det er viktig før jeg går videre her å understreke at bruk og omsetning av medikamenter som er klassifisert som narkotika fortsatt er forbudt – det er fremdeles illegale rusmidler som omsettes og brukes. I utgangspunktet møter vi altså mange dilemmaer – for ikke å si motsetninger og paradokser. Men vi kan ikke sitte og vente på politiske føringer for hvordan vi skal få til denne holdningsendringenDette må vi skape sjøl!
Holdningsendring er vanskelig. Eksempelvis har jo rusavhengige hatt pasientstatus i mange år. Som pasient skal du kunne diskutere behandlingen med din lege og behandler. Gjelder dette for en person som ber om hjelp for sin sykdom rusavhengig? Har de for eksempel kunnet innvirke på medikamentvalg ved inntak i Legemiddelassistert Rehabilitering (LAR)? Nei.
Jeg er ikke i tvil om at tilgangen på legale medikamenter må bli enklere, og medikamentvalget må utvides. Det er nå politisk bestemt at vi får heroinassistert behandling – i hvert fall i storbyene Bergen og Oslo – men om dette er begynnelsen på økt medikamentvalg vet vi ikke ennå. Uansett er rusavhengiges valg av medikamenter de kjøper på det illegale markedet endret . Siste undersøkelser viser en nedgang i folks bruk av heroin – så kanskje heroinassistert behandling kom noen år for sent?
Men vil et eventuelt økt medikamentvalg – eller heroinassistert behandling – bidra til å endre folks holdninger? Neppe. Og når jeg sier «folk» så mener jeg ikke nødvendigvis «folk flest», men ansatte i ulike viktige stillinger i både somatikken og psykiatrien over hele landet.
Fordommer i psykiatrien
Spesielt psykiatrien mener jeg har utfordringer med inngrodde fordommer og forestillinger om denne gruppen. Jeg savner psykiatriens vilje til samarbeid med lavterskel tiltak. Vi har alvorlig psykisk syke mennesker som lever på gata. Kan vi få til et samarbeid om oppfølging og medisinering av mennesker i denne livssituasjonen ? Kan vi diskutere de symptomene vi ser med ansvarlig sektor, distriktpsykiatriske sentre (DPS) (de ser aldri disse pasientene, de stiller ikke på avtalt time på sitt DPS), og få ansvar for å følge dem opp med nødvendige tiltak? I dag er de kasteballer, rusomsorgen sier de er for psykisk syke, psykiatrien sier det er rusomsorgens ansvar fordi de ruser seg.
Det somatiske helsetilbudet har hatt større endringsvilje enn psykiatrien. Vi har fått lett tilgjengelige helsetjenester: Sykepleie på hjul, Gatehospitalet og feltpleiestasjonene er strålende eksempler på dette. Men hvor blir det av lett tilgjengelige tannhelsetjenester? Tannhelsen er tilnærmet en katastrofe for mange rusavhengige, med hva det fører til av helseproblemer og sosialt utenforskap : Når får vi «Tannlege på hjul?»
«Fristed» for rus?
Det diskuteres nå et «fristed», eller «toleransesoner», ett eller flere områder i byen, litt skjermet for almen ferdsel, hvor mennesker i aktiv rus kan omsette og bruke medikamentene. Politiet er for dette, fordi de er lei av å «jage slitne narkomane fra sted til sted». Brukerorganisasjoner jeg har hørt uttale seg, er for dette. Det er da heller ingen tvil om at det er dette som må til dersom vi skal slutte å straffe og ha fokus på den enkeltes helse , og ikke minst, dersom vi vil at folk i aktiv rus ikke skal omsette og bruke medikamenter i det allment tilgjengelige offentlige rom.
På 24SJU har vi den pragmatiske holdninger at «det vi ikke ser har vi ikke vondt av». Dette betyr i praksis at vi gir reaksjon på adferden rundt bruk og omsetning. Eksempelvis, hvis en gjest har brukt vårt toalett og forlater det fullt av blodsøl og med sprøytespisser utover gulvet, da reagerer vi på at brukeren ikke har tatt ansvar for sine medmennesker eller omgivelser ved ikke å rydde opp etter seg. Det samme gjelder området utenfor våre lokaler. Injiseres det eksempelvis i halspulsåren ved at en bruker ligger rett ut på fortauet mens en annen bruker «setter skuddet» vil vi reagere og be vedkommende vise større ansvar for nettopp medmennesker og omgivelser.
Vi må altså alle reflektere over hva det betyr for oss, på vårt tiltak – og i samfunnet , at rusavhengige ikke skal møtes med straff og negative reaksjoner – men med holdninger preget av humanisme og pragmatisme.