Da jeg fikk hiv etter et overgrep, ble jeg ikke fylt av redsel. Men etter hvert ble noen dører lukket for lang tid.
Illustrasjon: Illustratorene.no | Ingunn Dybendal
Da jeg ble spurt om å skrive litt om kjærlighetsperspektivet når man har fått disse tre bokstavene HIV lagt til på CV-en, svarte jeg kjekt at «ja visst, selvfølgelig vil jeg det». Ja, jeg vil jo, men det ble vanskeligere enn jeg først hadde tenkt. Det er tydelig enklere for meg å skrive dype fagartikler enn ytringer på et personlig plan. Det er nok en muskel som skal trenes opp. Jeg skal forsøke å dele noen av mine erfaringer.
Da jeg fikk vite at jeg hadde fått hiv, som følge av et overgrep, ble jeg ikke fylt av redsel. Jeg var nettopp blitt sammen med en som hadde diagnosen fra før. Det gjorde at jeg visste mye og hadde god støtte. Jeg følte at jeg hadde et bra liv og at ting fungerte. Det at jeg var i et forhold, gjorde at jeg følte meg trygg. Jeg hadde ikke så store utfordringer med å skulle forholde meg til et gryende kjærlighetsforhold og det som skal fortelles.
Jeg fikk etter en tid andre helseutfordringer, og forholdet tok slutt. Så stod jeg der med sorgen i den ene hånden og helseutfordringene i den andre. Min sorgreaksjon var kraftig, og jeg innså at i min tilstand ville det ikke være rom for noe forhold. Noen dører ble lukket for en lang tid. Selv om det aldri skortet på sosialt liv, var det ikke plass til et liv med et forhold eller nærhet til et annet menneske. Jeg kjenner nok på at det preger meg, og at jeg bærer mye vemod i meg.
Av og til i livet kommer du til et veiskille der du må velge retning. Valget og fokuset ble å være på den optimistiske siden, uansett hva som inntreffer. Å ikke ha forventninger, men forsøke å være til stede her og nå.
Det å våge å åpne døren på gløtt for å treffe et annet menneske, er for meg et ønske, men også en risiko. Jeg vet jo at det å søke kontakt handler om å åpne blikket, se andre og skape kontakt. Da oppstår nye hendelser.
Jeg har merket at det å åpne døren får konsekvenser. Jeg har opplevd å treffe noen så fort jeg setter døren på gløtt, men er det gjensidig interesse har jeg en tendens til å knytte meg litt for raskt til en person jeg har blitt betatt eller forelsket i.
Jeg har forstått at jeg må holde litt tilbake for å spare meg selv for kraftige «fall». Men så var det dette i praksis da, jeg har lurt meg selv før. I den siste tiden har jeg vel kommet til at det å være litt fandenivoldsk gjør at jeg kanskje aksepterer verden mer som den er, og ikke slik jeg forventer.
Siden jeg er litt i dating-modus for tiden, så tenker jeg mer at «ok, de jeg møter har jo ikke noe valg». De må ta meg som jeg er, med alt mitt, og hvis ikke er det også greit.
Det gjør meg sterkere. Jeg kan møte opp som meg. Stole på meg selv og dermed utstråle egen trygghet. Uansett må man teste ut omgivelsene, og ta en risiko. Det er tross alt bedre å ta sjansen på å leve enn å angre på alt man ikke turte.
Til slutt vil jeg si at en felle man kan gå i, og som jeg selv har gjort, er forventningen. Jeg sliter fortsatt med forventningen, men må hele tiden bevisstgjøre meg på at den skader meg selv og muligheten for å møte de andre med åpenhet og tillit. Det å ta vare på det som er akkurat nå, styrker evnen til å være til stedet i livet. I sann kjærlighet må vel det være et mål?
For det er noe med hverdagen. Alle de dagene med små begivenheter. Å møte den varme klemmen, den lille kommentaren, legge sjelen i det gode måltidet for den du er glad i… Kanskje disse tingene kan bli en del av tilværelsen hvis forventningene settes til side, og jeg tillater ting å oppstå i frihet og i glede!
Fakta om å å leve med hiv
- I dag er hiv en kronisk infeksjon du kan leve godt og lenge med. I Norge har alle rett på gode medisiner. Behandlingen er gratis.
- Går du på vellykket behandling, kan du heller ikke smitte andre. Du kan ha sex uten å smitte sexpartneren.
- Aksept – Kirkens Bymisjons landsdekkende tilbud for alle berørte av hiv, tilbyr blant annet hurtigtest for hiv, samtaler og veiledning, undervisning og hospitering.