Jeg er ikke så glad i slagord. Jeg har sjelden vært å se i demonstrasjonstog. Menneskemengder som taktfast roper korte setninger på nytt og på nytt – det har liksom aldri vært min greie. Roping av slagord får meg vanligvis til å kjenne på utenforskap, for å bruke bymisjons-terminologi. Jeg tenker straks på dårlig gruppedynamikk, på opphausset stemning som gjør alle litt dummere. Jeg tenker på at ordet slagord begynner med slag. «Slagordpreget» er heller ikke noe honnørord. Det betyr overforenklinger, kjappe løsninger på kompliserte spørsmål, generell dumskap.
Til daglig jobber jeg som musiker og kulturansvarlig i Vår Frue Åpen kirke, som drives av Kirkens Bymisjon i Trondheim. Lørdag morgen bråvåknet jeg til nyheten om at Abbasi-familien var i ferd med å bli «uttransportert», som det heter på politi-norsk. Jeg har truffet Taibeh Abbasi et par ganger, bl.a. da vi var medarrangører på en støttekonsert i Vår Frue kirke. Dette skjedde etter at Amnesty International hadde satt i gang en internasjonal kampanje for å sette søkelys på saken til familien hennes. Når du har snakket med menneskene som omtales i en nyhetssak, får du et annet perspektiv. Dette er ikke statistikk. Dette er enkeltmennesker. For meg har de navn, ansikter, stemmer, de har venner, kjærester, de har håp og drømmer.
Frode Grytten er inne på dette i diktet «Tusenar seglar igjen», skrevet under flyktningekrisen i 2015:
Eg er ho du diskuterer på tv og i lunsjausen
og i parlamentet og i kommentarfeltet
eg er ho du sleppte bomber i hovudet på i 2011
og som du no vegrar deg for å hjelpe
eg er ho du aldri vil innvilge eit morgongry
eg er ho som aldri får kvile
eg er han guten som held i ripa
heilt øvst på bildet
eg er han som har stranda alt før han strandar
eg er han som du vurderer om du skal plukke opp
fordi du er redd eg skal rasere kommuneøkonomien
(…)
vi er dei tusenar som seglar igjen
vi er dei tusenar av skuggar som kjem
susande inn i mjølkevegen din
vi er dei som har reist frå denne nasjonen
full av skrot og blod og patronhylser
vi er atten, vi er sekstiåtte, vi er fire
vi er trettito, vi er tjuesju, vi er tolv
vi har namn, vi heiter noko alle saman
vi heiter frank og cilla og amin og hajj og mustafa
vi er tuareger vi er tutsier vi er berberar
vi er dei tusenar som seglar igjen
Jeg er en fredelig fyr. Jeg har en grunnleggende tro på det norske systemet. På at alle sidene i en rettssak blir belyst. At det finnes likhet for loven. Denne tiltroen til det politiske systemet er en av de gode tingene med å være norsk. At vi stoler på hverandre, i det store og hele. At vi tenker på staten og på politiet som gode storebrødre, som vil oss vel, som er gode å ha i et knipetak.
Lørdag morgen bråvåknet jeg altså. Vi var nok mange som bråvåknet den dagen. Selv om jeg lenge har visst at familien fikk endelig avslag på asylsøknaden sin i mars, var det akkurat som om en del av meg hadde nektet å ta inn hva avslaget betød. Da jeg hørte at mor og de to yngste barna var blitt hentet i sengene sine kl. 5 om morgenen ble det plutselig mye mer konkret og fattbart. Jeg fikk levende bilder på netthinna, jeg hørte hylene fra moren da hun ble ført ut av leiligheten sin. Jeg så for meg redselen i øynene deres.
Og der sto jeg i folkemengden foran Politihuset i Trondheim. «Abbasi stays, Erna goes», ropte de rundt meg. Jeg kjente fortsatt på utenforskap. Dette står jeg ikke inne for, tenkte jeg. La partipolitikken ligge nå. Jeg forholdt meg passiv inntil videre. «La Abbasi bli, send meg», ropte de. OK, den var litt bedre. Jeg prøvde meg litt nølende. «Send Abbasi hjem», lød det nå. Jeg merket at det skjedde noe med meg. For dette er jo sant, tenkte jeg. Ehsan, Taibeh og Yasin snakker trøndersk. De hører til her. De har ikke noe annet sted å dra til. Plutselig kjentes det godt å la frustrasjonen og sinnet få utløp. Jeg lot det stå til.
UNE sier i sitt siste vedtak at det er sterke menneskelige hensyn i saken som taler for å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, men at innvandringsregulerende hensyn må tillegges størst vekt. Tygg en gang til på den. I n n v a n d r i n g s r e g u l e r e n d e hensyn. Er viktigere. Enn enkeltmenneskene. Enn Taibeh, Ehsan og Yasin. Enn Frank og Cilla og Mustafa. Det er her det for alvor begynner å skurre for meg. Dette vil jeg ikke være med på. Dette er ikke det Norge jeg kjenner. Dette er ikke oss! Det er nå det plutselig kjennes riktig å rope.
På nettsidene til Kirkens Bymisjon sies det at en av våre oppgaver er «å se og avdekke krenkelse og nød». Se og avdekke. Vi ser fordi vi møter enkeltmennesker som må leve med konsekvensene av politikk. Det gir oss en plikt til å bidra til å avdekke, til å si fra.
Noen ganger er det nødvendig å rope.