Homoseksualitet er en normal variasjon av seksuell orientering. Det er ikke en psykisk lidelse, det er ikke en tilstand som krever behandling, hverken av psykologer eller under dekke av sjelesorg.
Likevel, i 2019 må mine homofile og lesbiske kolleger og venner fortsatt være vitne til en offentlig debatt om deres kjærlighet og seksualitet. I 2019 opplever fremdeles unge mennesker som søker å finne ut av sin seksualitet å bli påtvunget normer om at det heterofile samlivet er det eneste rette.
Nå går debatten om vi skal forby såkalt helbredelses– eller konverteringsterapi rettet mot homofile. Med andre ord: Skal det være tillatt å intervenere i et menneskes sjelsliv med det formål å endre vedkommendes seksuelle orientering? Det er godt dokumentert at det ikke har effekt, det er godt dokumentert at mange tar alvorlig skade av å gjennomgå en slik prosess. Og hvorfor i all verden skal vi tilby noe sånt til sunne, friske mennesker med en intakt Gudegitt evne til å gi og ta imot kjærlighet?
Som psykolog og som generalsekretær i Kirkens Bymisjon, er det tydelig for meg at konverteringsterapi er en praksis som går utover liv og helse. Det kan vi ikke akseptere. Manipulering av naturlig seksuell orientering kan resultere i identitets- og selvfølelsesproblematikk, psykiske helseproblemer og psykiske lidelser, i ytterste konsekvens selvmord. Det er så alvorlig.
For uansett om det er gamle psykiatriske fortolkninger om dårlige barndommer eller konservative teologiske standpunkt om homofilt samliv som synd som ligger bak, kan vi ikke godta at det holder mennesker nede med påstander om at de ikke er fullkomne slik de er.
Historisk har kirka og psykiatrien gått hånd i hånd i sin krenkelse av homofile. Men der psykiatrien har snudd, og kirken har beveget seg mange mil, har noen blitt værende i en selverklært historisk symbiose mellom hvit frakk og sort prestekjole.
Konverteringsterapien fordekkes gjerne som sjelesorg. Sjelesorg er en viktig del av diakonien og kirkens oppdrag. Flere av dem som er imot et lovforbud mot konverteringsterapi, mener staten med et forbud griper inn i trosfriheten og sjelesorgen. Men trosfrihet må aldri brukes til å bryte ned mennesker, heller ikke i det sjelesørgeriske rom. Samtalen er ofte det viktigste redskapet i en terapeutisk prosess. Å ufarliggjøre samtalen under dekke av sjelesorg – visker bare ut alvoret.
Konverteringsterapi krenker menneskeverdet og er i sin ytterste konsekvens skadelig. Også der det skjer under dekke av sjelesorg. Derfor mener jeg at det er på høy tid å forby konverteringsterapi.