-Barn trenger en sjanse til å oppleve høytlesning i stemningsfulle omgivelser. De må få høre fortellinger som viser at alle trenger omsorg og forståelse.
Dette er erfaringer fra forfatteren Edyta Gudbrandsen som er miljøterapeut i «Bamsehiet» i Kirkens Bymisjon i Bergen, et åpent ettermiddagstilbud for barnefamilier.
Edyta er forfatter og journalist med bakgrunn fra Polen.
Dette eventyret ble skrevet og lest i forbindelse med familienes julebesøk til bondegården Langegården i Bergen.
Det var tre dager til julaften. Myk snø dekket landet, nettene ble lange og mørke, stjernene på himmelen skinte sterkt, dyrene tok på seg vinterpels og verden så ut som den var klar til jul.
Vel, sa jeg at dyrene tok på seg en vinterpels? Ja, de fleste gjorde det, men det var en spesiell skapning som var litt… yyy… sent ute.
Han het Billy og var en muldvarp. Jeg skal fortelle om Billy litt senere.
Vil du se hva som skjer på gården først? Julen var nesten der, og alle kjente på den spesielle stemningen.
Sauene pyntet seg i varm, hvit ull og nynnet julesanger. Hestene mimret om sommeren og det smakfulle, grønne gresset. Kuene dyttet hverandre og klaget på at det var alt for lite plass i fjøset. «Møøøøø, du er en skikkelig drama-queen Loretta» sa en eldre ku til den yngre. «Jeg ? Møøøøø?» Loretta virket overrasket. «Se på mine hover Hildur – de er allerede skitne og jeg skulle se pen ut på julaften»
I et lite trehus ved siden av fjøset, bodde fem små griser. Altså, de var mindre enn en voksen gris, men større enn baby-gris. Du kunne ikke ha dem på fanget – for å si det sånn. Før sprang grisene ute og lekte hvor de ville, men så ble de større og bonden bestemte derfor å bygge et lite hus til dem. Grisene het: Mandag, Tirsdag, Onsdag, Torsdag og Fredag. Ja, jeg vet det er litt uvanlig navn for griser, men siden en ku kan hete Hildur, så…
Og der på den lille haugen, i nærheten av en eldgammel eik bodde franske høner. Å ja, jeg lover deg at det er viktig at jeg sier at de var franske. De likte å understreke at de kom fra Frankrike og det beste de vet er croissant. De franske hønene hadde mye fjær på hodet som formet seg i en slags hatt. De pleide også å uttale norsk «r» på en fransk måte og brukte fransk aksent. De nektet også å si: «God morgen» og sa bare: «Bonjour».
Så var det et hundehus for to bordercollier som passet på gården. De het Black og White og var brødre. De var superflinke til å passe på alle dyrene, men også å beskytte gården mot uønsket besøk fra en rev som bodde i skogen. Stakkars reven. En gang prøvde han å stjele egg fra de franske hønene, men de begynte å kjefte på fransk og da ble han så forvirret at han rømte tilbake til skogen før Black og White klarte å reagere.
Det var også en geit, en ponny, fire katter, seks kjøttmeiser, to dompaper, en kråke og femten mus og… en ordentlig nisse som bodde på loftet.
Og så var det Billy. Billy elsket vår, sommer og høst. Han hadde et godt syn – noe som ikke er så vanlig hos en muldvarp. Han var blid og levde livet fra dag til dag. Man kunne høre plystringen hans når han jobbet under jorden. Bonden var ikke så glad i Billy, og prøvde mange ulike metoder til å fange den morsomme muldvarpen. Men Billy var smart, og avslørte hver eneste felle som bonden lagde.
Billy pleide å si at han levde et selvstendig liv, og ingen skulle fortelle ham hva som er riktig, hva han skulle eller ikke skulle. Ja, han var ganske bestemt: Han vil ikke ha noen god råd. Ikke fra noen, ingen unntak.
Men når vinteren nærmet seg sa Josef, en gammel og klok hest, at det var lurt at Billy begynte å grave vinterhiet sitt, for Josef hadde hørt at vinteren kom til å være veldig kald dette året. Billy svarte bare at han hadde fortsatt god tid.
En dag ble åkrene rundt gården dekket av en tykk snø-dyne. Bondekona begynte forberedelsene til jul og bonden passet på at alle dyrene var tilbake fra beite før det ble for kaldt, og at de hadde det varmt og godt gjennom vinteren.
«Du skulle ordne hiet ditt kjære Billy» – sa kuen Hildur.
«Tusen takk My Lady at du bryr deg, men jeg har kontroll».
«Akkurat som Loretta…» – Hildur himlet med øynene.
I løpet av dagen og ut på kvelden kunne alle kjenne den deilige duften fra bondehuset som spredde seg gjennom pipen. Varmt lys fra stuevinduet skinte og flammene i peisen danset kvikt. På kvelden hadde hele familien pyntet juletreet.
Åh Billy elsket å se på dette. Han syntes at det å pynte juletreet måtte være det beste i hele julen. «Se på dette alle sammen! I år blir det en stor engel på toppen av juletreet istedenfor julestjernen!»
Natten fra lille julaften til julaften sov Billy hos Josef i stallen. Da han våknet, kjente han at det var litt kaldere enn dagen før. Billy gikk ut av stallen. Skålene med vann til Black og White var frosset til is. Det hang mange istapper fra taket og det var mye snø på hele gården.
«Oi, oi…» – sa Billy.
Han skyndte seg mot den gamle furuen hvor han skulle grave vinterhiet sitt. Han satte klørne i jorden, men jorden føltes som stein. «Å nei…» – sa Billy stille. Jeg svelget unna og tenkte at han har et stort problem. Han slo blikket ned og kikket på de frosne jord-klumpene. Litt flau tasset han tilbake til Josef.
«Ehm, ehm …» – ja det var vanskelig for Billy å si det – «Josef?»
«Ja, Billy?» – Josef var midt i frokosten og tygget på høy.
«Jeg… jeg tror at du, dere hadde rett – sa Billy stille – jorden er helt frossen. Jeg er hjemløs».
«..her er det rom til alle, ingen blir hjemløse og alene i julen og ingen skal sulte. Vi skal hjelpe deg».
«Du er ikke hjemløs Billy» – sa Josef.
«Jo, jeg er det! Se, gå ut å se, det er helt hvitt og jeg klarer ikke å grave meg ned» – sa Billy med desperat tone.
«Her på gården er vi en familie Billy, her er det rom til alle, ingen blir hjemløse og alene i julen og ingen skal sulte. Vi skal hjelpe deg».
«Men… men jeg hørte ikke på dere, jeg trodde at jeg visste det bedre».
«Det er lov å gjøre feil Billy» – det var Loretta som sto i døren.
«Sier du det?» spurte Hildur og smilte lurt.
Plutselig var stallen full av dyr. Alle hilste på hverandre og snakket om julaften. Det var varmt, trygt og godt.
Billy kikket rundt og følte seg lykkelig. Han tenkte at det er så godt å vite at hans venner kunne tilgi ham, selv om han dummet seg ut og at det var lov å gjøre feil.
Han begynte å plystre en julesang. Først var det ganske stille, men så turte han å plystre litt høyere. De franske hønene ble med. Og så Loretta og hundene, kattene, fugler, musene, fem griser, geita, kråka, ponnyen, kjøttmeisen, dompapen, Josef med sin flotte bass og til slutt… Hvem som sitter der, høyt oppe, under taket?
I huset kikket bonden gjennom vinduet. «Hører du det?» – spurte bonden sin kone.
Konen smilte og sa: «Ja, jeg hører det. Ingen er bare det du ser.»