Det var en gang et menneske. Et menneske med følelser og tanker. Et menneske med gode og vonde minner, med fremtidshåp og uro.
Et menneske med enkle og kompliserte relasjoner, med forpliktelser og førsørgeransvar.
Dette mennesket drømte om en God Jul. En god jul med glade unger og den beste maten. En god jul med nok ved til å fyre i peisen.
Dette mennesket tigget penger utenfor en norsk matbutikk, en vanlig dag i desember.
Så var det et annet menneske. Et menneske med følelser og tanker. Et menneske med gode og vonde minner, med fremtidshåp og uro.
Dette mennesket hadde ansvaret for den norske matbutikken. Dette mennesket følte ansvar for kundenes trygghet. For kundenes velbefinnende. Dette mennesket hadde, for noen år siden, sett en dokumentar om de som tigger. En dokumentar på NRK om de kriminelle tiggerne.
Dette mennesket drømte om en God Jul. En god jul med glade unger og den beste maten.
På en vanlig dag i desember, gikk mennesket som følte ansvar for kundenes trygget, ut av butikken sin for å be mennesket som tigget om å flytte seg.
Mennesket som tigget skjønte ikke ordene som ble sagt. Mennesket som tigget skjønte det på armbevegelsene, på det sinte blikket. Hun forsto.
Mennesket som tigget flyttet seg lenger ned i gata. Flyttet seg nærmere butikkens parkeringsplass.
Her ble hun, Christina, mennesket som tigget, sittende, en vanlig dag i desember.