Hvordan føles det å bli tatt ut av arbeidslivet på ubestemt tid?
Det har hundretusenvis av nordmenn fått en liten anelse om de siste månedene: Alle som er blitt permitterte fordi levebrødet deres ikke er forenlig med tilstrekkelig smittevern under korona-epidemien. Både kulturarbeidere og hotellansatte, frisører og butikkansatte er satt på vent. Mange håper og tror at de vil komme ut igjen i sin kjente jobb, mens andre er usikre på egen framtid.
Dette siste er en følelse mange av våre deltakere kjenner godt til i avdeling Arbeid og kvalifisering hos Kirkens Bymisjon i Bergen. De som kommer til oss i arbeidspraksis og som av ulike grunner har falt ut av arbeidslivet, eller aldri helt kommet inn i det.
Hva skal til for at flest mulig skal få den gode følelsen av å være til nytte, av å være ønsket på arbeidsplassen, av å ha en rolle i samfunnet?
Det fins tallrike historier om mennesker som får innvilget uføretrygd i en alder av 30 år. Ulike tiltak i form av psykiatrisk behandling og AAP fører ofte ikke til en arbeidsplass – men til uførepensjon.
Det er godt kjent at arbeidslivet i 2020 ikke har mange åpninger for unge ufaglærte med uspesifiserte psykiske vansker. Men vil vi egentlig ha det slik? Vil vi ha et samfunn der vi bare har bruk for de skarpeste hodene, de raskeste føttene og de spisseste albuene? Der helt vanlige ungdommer kan falle gjennom flere av samfunnets sikkerhetsnett, og ende opp med en trygdeytelse som eneste levevei?
Vil vi ha et samfunn der vi bare har bruk for de skarpeste hodene, de raskeste føttene og de spisseste albuene?
Gjennom mange år har vi på våre praksisarenaer hatt gleden av å se mennesker få økt selvtillit, økt kompetanse, orden på livet sitt, orden på døgnet, og noe meningsfullt å gå til hver dag. Det ser vi ikke minst på Pedalen sykkelverksted, der unge mennesker lærer seg å gi gamle sykler et nytt liv. De får øvd på kundekontakt og service, og de får struktur på hverdagen og selvtillit i jobben. Fra et sirkulærøkonomisk perspektiv er det også en stor gevinst i det å fikse brukte ting slik at de kan brukes lenger. På Pedalen er det bærekraft som står i høysetet, og vi hører iblant hjertesukk om billigsykler som folk får ”på kjøpet” når de handler andre ting. Disse billigsyklene er som regel så billig produsert at det ikke er mulig å reparere dem.
En suksesshistorie fra Pedalen handler om «Espen», som fikk god tid til å trene på og erfare arbeidslivets gleder og krav. Han fikk god oppfølging av NAV sosial i perioder da han trengte det, og han fikk behandling når han hadde behov for det. Nettopp denne fleksibiliteten, muligheten til skreddersøm, gjorde det mulig for Espen å vokse seg inn i en arbeidstakerrolle. Espen er i dag i fast jobb etter å ha tilbrakt nærmere to år i praksis på Pedalen.
Det er, unnskyld uttrykket, fantasiløst å gjøre enhver utfordring i arbeidsmarkedet til et helseproblem. Det er selvsagt svært bra at de som faktisk ikke er i stand til å jobbe, får en uføretrygd. Erfaringen vår tilsier imidlertid at mange unge uføretrygdede fremdeles har et ønske om å bidra – ta del i arbeidslivet.
På Pedalen sykkelverksted har vi sett at skreddersøm av tiltak, og tilstrekkelig tid, er viktig for våre deltakere. Tid til å lære seg fag og rolle, og erfare arbeidslivets krav og hverdagslivets gleder.
Vi tror at arbeidslivet trenger flere reparatører i en tid da bærekraft og miljøhensyn må ha fortrinn. Reparatører som kan forlenge levetiden til solide sykkelrammer eller vaskemaskiner, alle produkter det lønner seg å erstatte slitedeler på, fremfor kjøp av billig og nytt.
Vi tror det er god samfunnsøkonomi å reparere det som har gått i stykker. Enten det gjelder sykler eller ungdom uten fremtidstro. Det er det daglige vedlikeholdet over tid som teller. Med tidlig innsats, en robust verktøykasse og litt smøreolje, kan vi forebygge utenforskap og fremtidige møter med grøftekanten.
Av:
Bård Aulin, avdelingsleder og Kati Indrefjord, arbeidsveileder
Avdeling Arbeid og kvalifisering, Kirkens Bymisjon i Bergen
Innlegget ble først publisert i Bergens Tidende 7.5.2020