Vi skal gå rundt juletreet i år også. Kanskje mer famlende, og med større avstand. Men med like sterke kjærlighetsbånd.
Jeg husker den kvelden i Vår Frue kirke godt. Han hadde allerede gjort klar gavene han hadde fått, for å virkelig glede seg til avslutningen på julekvelden. Men da han kom hjem etter å ha vært hele kvelden i kirken, med julemat, julesanger og juletregang, merket han noe underlig. Å skulle åpne gaver var ikke lenger høydepunktet. Han hadde allerede fått noe han kjente var større: Fellesskapet.
Å være prest i Vår Frue kirke på julaften de siste årene har vist meg hvilken kraft det er i slike hendelser. Frivillige og gjester har fortalt om den beste jula de noensinne har hatt. Og jeg har gjenoppdaget det jeg egentlig ikke synes var spesielt spennende som barn: Gang rundt juletreet.
jeg har gjenoppdaget det jeg egentlig ikke synes var spesielt spennende som barn: Gang rundt juletreet.
Å se ringene rundt treet ta form, se folk finne hendene til hverandre, merke den yre lekenheten i rommet, se smilene, høre stemmene og lyden av dansende trinn på kirkegulvet har overbevist meg om at dette er jul i ordets dypeste forstand. Det lekende mennesket har plutselig funnet sitt rette element. Rundt omkring og på alle kanter er det andre lekende mennesker som også liker lyden av hender som klapper, og folk i alle fasonger som bukker, neier og «svinger seg i kretsen» etter alle kunstens regler.
Rundt treet smaker vi på alle de søte ordene som de danske dikterne har gitt oss; om jorden som er «deilig», om engler som kommer med «paradisgrønt», og ser «hva for Gud er skjønt». Om barnet som er «så smukt» og alle englene som går «lønnlig» iblant oss. Tenk på det: Engler som går mellom oss og ser det vakre vi mennesker glemmer å se!
«Så knytter vi kjærlighets hellige bånd, og lover å elske hverandre!» Først når min egen far og mor ble med i ringen rundt treet i Vår Frue kirke, så jeg hvor tydelig julen favner den store familien, mer enn bare den lille. Det er menneskefamilien som finner hverandre på julaften! Og det er så håpefullt: Dette at den felles tilhørigheten fremdeles lar seg finne, midt i en verden som tilsynelatende aldri slutter å skape motsetninger og fiendebilder.
Vi hører sammen. Vi har alle, dypest sett, et felles opphav, en felles tilhørighet.
Vi hører sammen. Vi har alle, dypest sett, et felles opphav, en felles tilhørighet. Ingen er like, og ingen er bare det du ser, men vi har alle noe felles, noe som binder oss sammen.
Noe er annerledes i år. Vi har nå levd vårt koronaregulerte liv like lenge som det tar et barn å vokse frem i mors mage. Det er første gang vi feirer jul med koronaavstand og antibac som en del av det nødvendige tilbehøret; med en begrensning på antall personer som kan komme på julemiddagen, og en bekymring for å smitte de vi er glade i. Ni måneder med korona har endret livet på grunnleggende vis.
En tidligere kollega som hadde gata som arbeidsplass hadde sin egen definisjon av hva det ville si å jobbe i Kirkens Bymisjon: Han sa det var å venne seg til å holde rundt noen, uansett hvem de er, hvor de kommer fra eller om de ligger nede. Det var hans måte å uttrykke noe vesentlig på. Vi skal rekke ut en hånd med glede. Nå kan vi ikke lengre utveksle klemmer og holde rundt hverandre. I alle år som gateprest har jeg snakket om langbordet, fellesskapet og det vi deler rundt samme bord, og torsdagsmessene der vi spiste suppe, satt tett inntil hverandre, og merket hvor godt akkurat det var. Sånn er det ikke lengre. Og først nå er vi inne i den aller mørkeste og kaldeste tida.
Aldri før har det vært viktigere å ha et hjem. Å høre hjemme.
Forskere forteller at antallet ensomme øker, og få vil være overrasket over det. Aldri før har det vært viktigere å ha et hjem, et sted å høre hjemme. I Trondheim har mange nylig mistet tilbudet om trygge botilbudsplasser. Flere har måttet flytte på kort varsel. Vi vet ennå ikke helt hvordan vi skal gjøre dette, eller hvordan denne julen blir.
Men vi har en plan. Vi skal dele ut strikkevotter og oransje skjerf i julegave. Så vil vi gå ut, under åpen himmel, der juletreet på Torvet står og vi vil finne hverandre igjen. Sikkert mer famlende med avstand, og vi vil rekke hender bak strikkevotter med skjerf mellom oss. Hvordan vi faktisk skal få knyttet kjærlighets bånd, det er jeg ennå ikke helt sikker på. Men vi vil gjøre det med glede. Og englene med paradisgrønt kommer også til å være der, lønnlig, og gå iblant oss, og minne alle på det som er evig sant: Vi er mindre alene sammen. I år utfordrer ordene oss på en ny måte.
Odd Halvor Moen er Gateprest ved Vår Frue kirke i Trondheim