I jula samles ofte folk som lever veldig forskjellige liv. Fra forskjellige liv, fra forskjellige politiske ståsteder. Det er jo litt det som er greia med familie, vi velger ikke hverandre, men elsker hverandre som oftest for det.
Jula er en tid da man anstrenger seg litt ekstra for å ha det hyggelig. Det er ikke da man tar den politiske praten, det er da vi koser oss.
I min familie er vi kristne, muslimer, sjamaner og ateister. Vi er nordlendinger og østlendinger, nordmenn og gambiere. Og vi feirer alle jul. Riktignok oppdelt etter noen skilsmisser og nye ekteskapsinngåelser. Min familie er ikke alene om uortodokse familiekonstruksjoner remikset med tradisjon. Vi krangler ofte.
Som barn hoppet jeg fra selskap til selskap, noen med mammas side av familien, andre med min fars side, pluss noen brokete felles forsamlinger.
I min familie hadde vi én ting vi egentlig ikke snakket om, en ikke-debatt som kjørte hver jul i hele min barndom
I min familie hadde vi én ting vi egentlig ikke snakket om, en ikke-debatt som kjørte hver jul i hele min barndom, og det var bruken av det betente ordet neger. De fleste voksne mente det var nøytralt, og folk måtte slutte å være så sensitive. Problemet var bare at det var så innmari personlig for noen av oss, for oss tre barna som det faktisk gjaldt, og ikke for de andre hvite voksne. Jeg tenkte mye på det, men jeg hadde ikke lyst til å være vanskelig.
For det er ingen som har lyst til å være hun, hun som ødelegger den gode stemninga. Hun som bare ikke klarer å la ting gå, som nekter å forstå at det faktisk var ment som en spøk, hun som må ta alt så seriøst, festbremsen. Men hvert selskap, hver familie, trenger en festbrems. Vi trenger noen som får oss til å ta disse vanskelige samtalene. Selv om det koster. Selv om det gjør vondt.
Det er ingen som har lyst til å være hun, hun som ødelegger den gode stemninga.
For de av oss som er minoriteter – være seg etniske, seksuelle, med funksjonsvariasjoner eller andre markører som kan bidra til at man opplever et utenforskap i det norske samfunnet – så koster det å skulle møte dehumanisering med dialog. Det kan være sårt og ydmykende å skulle be noen se på deg som likeverdig med en annen, å overtale noen til å se deg som et helt menneske. Eller få noen til å forstå at språket de bruker om deg gjør at du ikke føler deg som et, uavhengig av hva deres intensjon måtte være.
Og da betyr det så innmari mye når noen andre hever stemmen sin, på dine vegne, spesielt for de av oss som ikke har så trygge stemmer selv. Fordi det funker. Om noen orker.
Vi lever i en polarisert verden, med steile fronter i en offentlighet som spriker. Vi har en hverdag med så rene ekkokamre på sosiale medier at man glemmer at folka på den andre siden faktisk er folk, og hvor man sjelden blir utfordret på egne holdninger. Jeg savner ofte den vonde, men gode samtalen.
Jeg savner ofte den vonde, men gode samtalen. Min bønn i jula er at vi skal orke å ta de samtalene.
Min bønn i jula er at vi skal orke. Orke å ta de samtalene. Nå som vi samles, hvis vi kan samles. Fordi disse samtalene funker. Jeg tror de er viktigere enn noensinne. Vi må også orke å ta de samtalene foran barna. Da jeg var et barn, lenge før jeg hadde et språk til å uttrykke meg selv, var det ubeskrivelig viktig at visse ting ikke fikk stå uimotsagt. Diskusjonen rundt familiebordet vårt ble parkert etter at vi barna ble gamle nok til å finne språket vårt selv. Jeg avsluttet den da jeg var 16, etter å ha vært og hentet argumenter på biblioteket. Fra da av trengte jeg aldri å ta den igjen. For nå er det mormoren min som buldrer med stemmen hvis noen i det hele tatt vurderer å ta det ordet i sin munn. Og ikke bare på julaften. Men på bussen, på en kafé eller på biblioteket. I venninnegjengen. Hvor som helst. Hun velger å være den dama, hver eneste gang.
Så til deg som fortsatt insisterer på å være festbremsen, som orker å ta den debatten, som ikke lar alt stå uimotsagt, tusen takk. Det betyr mer enn du aner. For flere enn du tror.
Camara Lundestad Joof
Norsk-gambisk skuespiller, dramatiker og forfatter.
Ga i 2018 ut boken «Eg snakkar om det heile tida» på Samlaget.