Samtidig som mediene forteller om de aller rikeste i landet vårt, får vi i Kirkens Bymisjon fortvilte telefoner fra foreldre som gruer seg til julen.
En årlig tradisjon er offentliggjøring av skattelister. Og dermed er avisene dekket med overskriftene:
«Her er Norges rikeste»
«De rikeste der du bor»
«Vipper Røkke ned fra tronen»
«Spinnvill lønn»
Ja, vi vet mye om de rikeste i landet. Vi vet hva de tjener, og hva de har i formue. Men det som ofte overrasker meg er hvor lite vi vet om de fattigste. De som ikke trenger tips til hvor de skal plassere formuen, men går i matbutikken og sjekker priser, regner og vurderer.
Det er mange fordommer når det kommer til fattigdom i Norge. Vi møter ofte påstander om at ingen i Norge er «reelt fattige», at fattigdom i Norge ikke handler om mat og tak over hodet, at fattigdom i Norge kun handler om den enkeltes prioriteringer.
Vi vet at dette ikke stemmer. For noen starter livet i motbakke. Fattigdom i Norge handler også om mat, klær og bolig. Det handler om fysisk og psykisk helse. Det handler om oppvekstsvilkår og kampen for like muligheter for alle.
Kirkens Bymisjon har gitt ut rapporten «Snakk om fattigdom». Om det finnes pensum for politikere i Norge, burde denne rapporten stå på lista. Den gir et innblikk i livene til ungdom som har vokst opp i fattigdom og norske kommuners erfaringer med fattigdomsbekjempelse.
Det er tydelig for oss at ulikhet verken gagner enkeltpersoner eller oss som samfunn. Kirkens Bymisjon mener fattige familier og enslige må få mer å rutte med. Flere må løftes ut av fattigdom, og det må skje ved politiske tiltak.
Første steg på veien er å anerkjenne at fattigdom finnes.
Og at den også i Norge er reell og fortjener store overskrifter.