Det er først når jeg tør å vende blikket innover at jeg oppdager broen fra apati til empati. Fra avhumanisering til humanisering. Fra frykt til gjenkjennelse
Hatkriminalitet. Antisiganisme. Etnisk diskriminering. Kontordag på Bymisjonssenteret. Blikket mitt er rettet ut av vinduet. En bakgård på Tøyen. Grå himmel. Grå bjørketrær. Muligens er lufta kald? Klokka er 11.55. En liten gjeng mennesker har samlet seg. Gjester – med luer og sigaretter, latter og smil. Noen med tunge blikk og tunge sekker. Snart åpnes dørene til «Kroa».
På pulten min ligger en ferdiglest rapport fra Sverige om «Gatas tause offer». Rødmarkeringer, kommentarer og små utropstegn pynter sidene. På Bymisjonssenteret i Tøyenkirken skal vi bruke deler av høsten og vinteren til et økt fokus på hatkriminalitet. Vi skal ut i gatene og kartlegge, vi skal forbedre våre interne kunnskaper, vi skal bygge broer og fremme et budskap om rettferdig behandling, om respekt og empati. Om humanisering. Det er bra. Jeg har lenge tenkt at dette temaet vil passe godt å lage bloggtekst om; og nå som jeg har lest denne viktige rapporten er jeg klar til å gå i gang!
Frykten for det ukjente
Med et forutsigbart skrivemønster begynner jeg med å rable opp aktuelle rapporter og statistikk som kan engasjerer leseren gjennom en slags analyse av «de som utfører voldelige handlinger». Jeg skriver at frykten «de voldelige» kjenner er kjernen i hatkriminaliteten, at det er frykten for det ukjente, frykten for fenomener som utfordrer «deres» verdensbilde, «deres» nasjonalbilde, «deres» selvbilde som fører til avhumanisering og vold. Jeg slår meg selv for brystet og kaster ut setninger om sivilt mot, og vårt felles ansvar overfor våre medmennesker.
.. det er dette som er kjernen i hatkriminaliteten; frykten i oss alle.
Men… jo mer jeg skriver, jo tyngre blir jeg inni meg. Teksten min blir like tørr som de brune bladene på bakken i bakgården utafor, og mot min egen vilje, hører jeg en indre stemme hviske til meg om løgnen som bor i teksten jeg nettopp forfattet. Den hvisker om løgnen jeg forteller meg selv når jeg, likt Trump i sluttdebatten mot Biden, så veldig gjerne vil være den «minst rasistiske i rommet». Den hvisker om en sannhet som rommer en stor kompleksitet, om at gapet mellom «oss» og «dem» ikke er så stort noen veier. Den røper at frykten jeg nettopp har tilskrevet «de voldelige», «de hatkriminelle» også kan kreve sin rett i et empatisk sosialarbeider-hjerte. At også jeg kan kjenne på et behov for å avhumanisere. At også jeg eier en stor porsjon apati.
Ut av skapet
Så hvisker den lille stemmen til meg at det er dette som er kjernen i hatkriminaliteten; frykten i oss alle. At det er frykten i oss alle, og dens illeluktende venner, som må ut av skapet. At det er denne stygge vennegjengen, og hvordan vi kan overvinne dem, som må bli essensen i en tekst om hatkriminalitet.
Med ett ærligere blikk ser jeg ut av vinduet mitt om igjen, jeg tar meg tid til å studere de kjente og ukjente ansiktene der ute. Jeg tillater «skapet» mitt å stå vidåpent og jeg fornemmer skapbeboernes motsetninger. Jeg ser ekstra lenge på de gjestene jeg kjenner best, og jeg føler på hvor mye vanskeligere det er å skyve vekk deres smerter. Jeg blir minnet på hvordan menneskemøter noen ganger innehar en nesten magisk måte å rengjøre disse skapene våre på. Om hvordan menneskemøter kan bygge broer.
Broer
Selvfølgelig mener jeg at vi også trenger rapporter, dokumentering, analyserende blogger om hatkriminalitet og oppfordringer til mot. Men først -først – trenger vi sårt disse broene. Vi trenger broer fra apati til empati, fra avhumanisering til humanisering. Broer som leder oss fra frykt til gjenkjennelse. Og med broer i bakhodet ser jeg på rapporten med alle de små rødmarkeringene mine og ser hvordan det er sitatene i rapporten jeg nettopp lest, ikke teorien, som strekker ut hånden sin mot leseren og inviterer til en slik bro. En bro som jeg, i humaniseringens navn, ønsker å dele med deg. En bro og et håp om at mange små drypp av empati skal vinne over apatien og frykten i oss alle.
Simona 30 år:
«Det skjer daglig at folk snakker stygt til meg. Sier at jeg burde dra tilbake til Romania. Noen sparker vekk kruset mitt når de går forbi og later som om det var et uhell. Noen ganger spytter folk på meg.»
Daniel 40 år:
«Det kom noen ungdommer frem til meg. De var beruset og lo av meg. Jeg ble redd. De viste meg en haug sedler, mange sedler, de oppfordret meg til å gjøre armhevinger og danse for dem. Når jeg var ferdig kastet de pengene rundt omkring. Det var ikke penger, det var kun papir.»
Adrian 50 år:
Det nytter ikke å anmelde. Det finnes ikke noen beviser. En kan heller ikke vise at en blir sint. Da kan situasjonen bli enda farligere. De syns vi er i veien, at vi forsøpler, det er bare å finne seg i.»
Luca 60 år:
«Politiet tar tingene våre, vektere jager oss vekk når vi vil vaske oss eller hente vann fra toalettet. De som arbeider i butikkene, er nøye med å vise at de ikke ønsker oss utenfor butikkene deres. Vi stoler ikke på politiet. Politiet beskytter oss ikke.»
(Navnene er fiktive)