– Det at faren min har sittet i fengsel skal ikke ha en negativ effekt på meg og mitt liv.

Martine Wangs (19) pappa har sittet i fengsel mesteparten av hennes barndom. Hun har alltid vært helt åpen med venner, klassekamerater og andre om situasjonen. Hun takker mammaen sin for at det har vært helt naturlig å snakke om det.

– Mamma lærte meg at jeg ikke hadde noe skyld i det og at det ikke hadde noe med meg å gjøre. Det var ikke noe poeng å holde det hemmelig, forklarer Martine.

Du hører aldri at noen har en mamma eller pappa i fengsel

«Faren din er en tyv.» Hun var ganske så lita da moren fortalte hvorfor faren satt i fengsel.

– Jeg har på en måte alltid visst det. Så lenge jeg fikk vite sånn cirka hva det var han hadde gjort, så var det nok. Da jeg ble eldre, fikk jeg vite flere detaljer.

Hun mener det er fint for barn å få vite hvorfor mammaen eller pappaen deres sitter i fengsel, så de har et svar når andre barn spør. Men du trenger ikke nødvendigvis vite alt eller fortelle alt til alle.

Ofte har hun fortalt at faren sitter i fengsel på en ganske så munter måte. Og mange har blitt litt sjokkert over akkurat det, at hun ler og snakker så naturlig om noe som for mange er litt tabu.

– De har reagert på at jeg ikke ser på det som en big deal. Noen ganger har jeg sagt at faren min er en druglord, for at det skulle høres litt mer amerikansk og spennende ut. He-he.

Da Martine begynte på ungdomsskolen, avtalte hun med læreren at hun skulle fortelle det til klassen en av de første dagene, for at det ikke skulle bli rykter og for at de som ikke visste det kunne stille spørsmål. Først ble det helt stille i klasserommet, så raste det inn med spørsmål.

– For meg var det bedre å fortelle alt med en gang. Mange elever fikk nok litt sjokk, for du hører aldri at noen har en mamma eller pappa i fengsel. Det er noe som skjer på film, derfor tror jeg at det er så mange misforståelser ute og går.

Det beste er å snakke om det som er vanskelig

Martine har aldri fått negative reaksjoner på åpenheten, bortsett fra at folk er litt nysgjerrige. Men moren hennes har gått gjennom mye. Noen foreldre ville ikke at barna deres skulle besøke dem eller leke med Martine og broren.

De tenkte nok at familien vår var farlige og kriminelle. Jeg tror også at mamma ble frosset ut av noen av foreldrene!Martine Wang

Mammaen hennes kommer fra et hjem hvor de alltid var åpne og snakket om vanskelige ting. Martine tror det er derfor moren alltid har snakket så naturlig og åpent med sine egne barn om fengslingen.

– Det beste er jo å snakke om det som er vanskelig. Også har mamma hele tiden poengtert at vi ikke har noe med dette å gjøre.

Blir du kjent på et besøksrom?

Faren satt i fengsel da hun ble født, så var han ute i rundt to år da hun gikk på barneskolen, før han sonet en ny dom frem til for et drøyt år siden.

Da vi møtes, tar Martine et friår etter videregående. Hun jobber både i en kiosk og i et vaskebyrå for å tjene penger til en drømmetur til Asia med noen venninner. Faren jobber også i vaskebyrået. Martine var spent på hvordan det skulle gå.

– Vi ses hver dag, akkurat det er litt rart. I hele oppveksten har jeg alltid kunne velge når jeg ser han, vi har aldri vært alene sammen og besøkene har vært veldig planlagte. Nå fikk jeg ikke samme kontroll. Jeg var litt redd for at han skulle begynne å blande seg inn i mitt privatliv, men det har gått overraskende greit.

For du blir ikke kjent med faren din når du bare ser han noen ganger i året på et besøksrom eller en dag her og der når han er ute på perm. Selv om Martine og faren har gjort mye morsomt sammen de gangene han har vært ute og når de har truffet hverandre i diverse fengsler, så har de aldri hatt dype eller ordentlige samtaler.

– Vi har aldri kranglet, og jeg har bare sett pappa når han er glad. Han bare går hvis det blir konflikter, forteller hun.

Martine beskriver han som en karismatisk mann det er lett å ha det gøy med. En mann det ikke er lett å forstå at har sittet så mange år i fengsel, hvis du møter han.

På besøk i høysikkerhetsfengsel

Da faren begynte å sone for andre gang, gikk Martine på barneskolen. Først ble han bare borte. Så dumpet et brev ned i postkassa. «Jeg er i fengsel, men er uskyldig», sto det.

Jeg var alltid litt stressa for at vi skulle gå tom for samtaleemner når vi var på besøk.

Hun husker at hun i starten synes det var ubehagelig å besøke han i høysikkerhetsfengselet hvor han begynte soningen. Det var rart å gå gjennom metalldetektoren, å måtte legge fra seg ting i et skap og så gå inn på et lite besøksrom. Det hjalp veldig at farmor ofte var med, for hun hadde vært der mange ganger før, og det var dessuten fint at vaktene i slusa etterhvert kjente igjen Martine og alltid var hyggelige mot henne.

– Da ble det på en måte mer at jeg var på besøk hos pappa enn at jeg var i et fengsel. Du blir vant til det, forsikrer Martine.

Hun dro alltid sammen med broren sin, som er to år eldre, og hvis ikke farmor kunne, så ble mammaen deres med. Selv om hun ble vant til å besøke faren i høysikkerhetsfengselet, så var Martine aldri helt avslappet når hun var på besøk. Det hele er jo litt unaturlig.

– Du er i besøksrom i akkurat én time. Det er en rar setting – du sitter på et rom og dere må snakke sammen. Det hadde vi aldri gjort før. Jeg var alltid litt stressa for at vi skulle gå tom for samtaleemner.

Etterhvert kom faren til et lavsikkerhetsfengsel som lå på en øy.

– Huset han bodde i så ut som et vanlig hus, vi lagde pizza og koste oss. Det var veldig avslappet å besøke han på den øya.

Har vært mye skuffet

Martine er veldig glad for at hun ikke er enebarn. Selv om hun og broren aldri har snakket så mye om at de har en pappa i fengsel, så er det godt å ha en som forstår hvorfor du er lei deg, hva som hjelper og hva det innebærer at faren din soner.

Hun forteller at hun har vært mye skuffet. Særlig fordi hun følte at faren valgte kriminalitet fremfor familien sin. Selv om hun vet at det kan være vanskelig å bryte et slikt mønster.

– Jeg følte at vi ble nedprioritert, særlig den andre gangen da han ble fengslet. Da blir man sur og lei seg. Pappa har dessuten aldri sagt unnskyld.

Barndommens positive effekt

På spørsmålet om hva hun vet nå, som hun hadde ønsket hun visste som barn, blir Martine stille en liten stund.

– Jeg var redd folk skulle dømme meg for det faren min hadde gjort. Og så tenkte jeg at jeg kom til å bli lik han. Men etterhvert skjønner du at du selv bestemmer hvilken retning livet skal ta. Akkurat det skulle jeg ønske at jeg hadde visst.

Jeg var redd folk skulle dømme meg for det faren min hadde gjort.

Hun forteller at hun også kunne ønske at hun visste at det var flere barn som henne, selv om hun føler seg heldig som hadde broren sin.

– Det at faren min har sittet i fengsel skal ikke ha en negativ effekt på meg og mitt liv. Tvert imot har jeg bestemt meg for at det skal ha en positiv effekt.

– Å? På hvilken måte?
– For det første er jeg mer selvstendig enn de fleste på min alder. Også er jeg ikke bortskjemt. Siden mamma var eneforsørger er jeg vant til å ikke ha god råd og å hjelpe til hjemme. For det andre så har min litt spesielle barndom gjort at jeg skjønner at ikke alle har det like lett. Siden jeg er så åpen om egne problemer, så vet jeg at mange venner synes det er lett å snakke med meg hvis det skjer kjipe ting med dem. Det er fint.

Martine smiler et av sine mange, store smil. En trygg 19-åring med en litt uvanlig barndom.

Trenger du noen å snakke med?
Ta kontakt på chatten:

Er du en av mange tusen barn og unge som har en mamma eller pappa i fengsel eller hjemmesoning? Da er dette chatten for deg. Her kan du snakke om hva du vil – og være helt anonym.

• I fengsel er en chattetjeneste for barn og unge.
• Chatten er åpen onsdager og fredager klokka 15 -22. Lørdager klokka 10 -17.
  

Ingen tema eller spørsmål er rare eller feil, og du deler bare det du har lyst til.

Martines råd til barn med en pappa eller mamma i fengsel:

• Ta ansvar og finn hjelp selv for å takle det. Ikke vent på eller tro at ting skal ordne seg av seg selv.
• Finn en forening eller chat som denne hvor du kan snakke med noen. Det er ikke alltid like lett å snakke med andre i familien siden du kanskje er redd for å såre dem. Dessuten er ikke familiemedlemmer objektive.
• Faren min skuffet meg ofte, så et råd er å akseptere at ting aldri blir normale og å ha realistiske forventninger.
• Husk at ingen familier er så perfekte som de kanskje fremstår. Alle sliter med sine ting.