– Det er ikke så farlig som du tror 

Øystein og Anders er begge pappaer. Det de gleder seg mest til når de er ferdig med å sone, er å gjøre helt vanlige ting med ungene sine. Som å se en film sammen.

Vi møter de to i Nordre Vestfold fengsel, Hof avdeling. Det er et lavsikkerhetsfengsel, egentlig kan du bare snike deg under bommen og spasere ut. Eller hoppe ut av vinduet fra cella di.

– Men hva ville vært vitsen? Du blir jo bare tatt, får bot og mister rettigheter, forklarer Øystein.

Han viser oss rundt på rommet han deler med en annen innsatt. De kjente hverandre ikke fra før, men heldigvis for Øystein er romkameraten en rolig fyr. «Ikke veier han så mye heller, så jeg er ikke redd for at han skal dette ned i hodet mitt», sier han spøkefullt. De deler nemlig en køyeseng, Øystein ligger nederst.

Første dag du skal begynne å sone på Hof får du et innsattnummer. Nummeret avgjør om du skal ligge øverst eller nederst i køyesenga, hvilket av de to skapene som er ditt, og hvilke hyller du kan plassere småting eller toalettsaker i. Hvert rom er cirka seks kvadratmeter. Det er plass til køyeseng, to pinnestoler, et bord med fire små hyller over, to skap, og en vask med et speil. Det er alt. Privatliv får du ikke her på Hof.

– Det er nok det verste med dette fengselet. Du er aldri alene, forklarer Øystein.

– Jeg får ikke engang lest en bok i fred, du blir forstyrra hele tiden! utbryter Anders.

Mange år i fengsel

Verken Anders eller Øystein er nybegynnere på dette med å sitte i fengsel. Begge har sittet flere ganger både i høy- og i lavsikkerhetsfengsel, vært i varetekt og sonet hjemme med fotlenke. Det er 9. gang Anders sitter inne, totalt har han tilbrakt godt over fire år innenfor murene. Denne gangen skal han sone i 120 dager. Det er Øysteins 8. gang, han har brukt rundt syv år av livet på å sone. Denne gangen håper han å bli løslatt om et halvt år.

– Jeg er lei, dette gidder jeg ikke mer. Nå skal jeg ta med meg det jeg lærte da jeg var i rusbehandling og sørge for at det blir siste gang.

Anders nikker. Også han er lei av å gå inn og ut av fengsel. Rusproblemer med medfølgende kriminalitet har brakt begge hit til Hof.

Se bildegalleri fra Hof nederst i saken.

Lever i en boble

Hof fengsel er omringet av et nettinggjerde som ligner det som er rundt mange skoler, bare at det er litt høyere. På toppen av gjerdet er det piggtråd. Området overvåkes av kameraer. På dagtid er det bare en bom som hindrer at folk og biler går ut og inn av fengselsområdet

– Vi lever i en boble. Det er verst for dem der ute. For oss går tiden kjempefort, for dem hjemme går tiden dobbelt så sakte som ellers. Det er dem det er synd på, ikke oss, understreker Øystein, mens Anders nikker enig og sier:

– De hjemme soner mer enn oss. Vi er bare her.

Å fortelle at du skal sone til barna

Sier du det rett ut, forstår barn det bedre.

Øysteins to barn er fullt klar over hvor pappaen deres er. Han forberedte dem en god stund på at han skulle inn og sone.

– Jeg sa det som det er: «Jeg blir borte en stund, for jeg skal i fengsel. Men så kommer jeg tilbake.» De tok det ganske bra, forteller han.

Øystein mener det er best om foreldre som skal sone i fengsel er ærlige så barna deres ikke lager seg skumle bilder i hodet.

– Sier du det rett ut, forstår barn det bedre.

Han har ikke sittet lenge på Hof da vi møtes, så barna har ikke vært på besøk ennå. Men de besøkte ham da han satt et år på Berg, et annet lavsikkerhetsfengsel. Når han har sittet i høysikkerhetsfengsel, har han ikke villet ha besøk av dem.

– Nei, det er for brutalt, for mange inntrykk, forklarer han.

Mange barn som har en mamma eller pappa i fengsel tror at det er deres skyld. For Øystein har det vært superviktig at barna ikke skal tenke det.

– Hun eldste lurte på hvorfor jeg skulle i fengsel. Jeg forklarte at jeg hadde gjort noe dumt. Tatt noe, som ikke er lov. Men at det bare er min feil at jeg kom til å bli borte en stund.

I fengsel, men med samme pappa

Når vi spør hva slags pappaer de er, blir begge litt myke i øynene:

– Jeg er en livat pappa, he-he, sier Øystein med et skjevt smil.

– Jeg finner alltid på noe. Jeg begrenser ikke barna mine, å la dem for eksempel klatre i trær er en del av det å være unge. Jeg liker å dra på tur med dem, at vi ser en film sammen. Du vet, de små tingene i hverdagen.

Anders på sin side omtaler seg som en aktiv og omsorgsfull pappa. Han forteller om fine turer i skogen, om å ta med et tau og bruke det til noe artig. Om å ligge i gapahuken eller grille pølser. Og om å være en pappa som liker å gi store klemmer og ha ungene i armkroken. For bak store muskler og tatoveringer banker store pappahjerter.

– Den ene dattera mi fortalte at hun gråt mye inni seg da jeg kom i fengsel. Den kjente jeg på! sier Øystein og banker seg på brystet.

Selv om jeg ikke er borte for alltid, så er det tøft for dem der hjemme.

Om å fortelle andre at pappa sitter i fengsel

Øysteins eldste datter har fortalt noen venninner at pappaen deres sitter i fengsel. Selv om mammaen deres egentlig ville holde det hemmelig.

– De er som meg; åpne, humrer Øystein.

Som mange barn som har en mamma eller pappa i fengsel, syntes de det var godt å snakke med andre om den store hemmeligheten – som ikke er så veldig hemmelig i akkurat deres familie.

– Den ene venninna fortalte at også hennes pappa sitter i fengsel, så da fikk de snakket litt om hvordan det er.

Artikkelen fortsetter under bildene.

Fint å kunne jobbe

De innsatte på Hof bruker sine egne, helt vanlige klær. Det eneste som ikke er lov er klær med ekstreme symboler eller sitater – som Hells Angels-jakker, eller jakker med nazi-motiver. Tirsdager og torsdager er det 60 graders vask, så det er stort sett da folk leverer inn skittentøyet sitt.

De som jobber i vaskeriet er innsatte. Det er en av flere jobber du kan ha. Det er arbeidsplikt, det betyr at du må jobbe hvis du ikke går på skole eller kurs. Andre jobber i Hof fengsel er å snekre paller, vaske eller ha kjøkkentjeneste.

– Dagene hadde gått utrolig treigt hvis vi ikke jobbet! sier pappaene nesten i kor.

Hva skal vi se på tv?

Tenk deg 34 voksne menn som alle må bli enige om hvilket tv-program de skal se. Og som ikke får lov til å se på tv lenger enn klokken halv elleve på hverdager.

– Jeg må skru av tven før unga mine! kommer det fra både Anders og Øystein.

Begrenset tv-tid handler om betjentenes rutiner og om fangemiljøet. Det er nemlig lett at det blir litt uenigheter når så mange skal klare å bestemme seg for ett tv-program. Kvelden før hadde de endt opp med å se «Ex on the Beach». Om programmet ikke er ferdig til halv elleve, må de fint gå og legge seg uten å se slutten.

Jeg må skru av tven før unga mine!

Etter klokken 21 skal det være ro i gangen, men fengselsbetjentene sjekker ikke om du faktisk har lagt deg. I helga får du lov til å se på tv til klokken tolv.

Om natta låses dørene i hver ende av gangen hvor rommene ligger. Men døra til rommet ditt er åpent. Doen ligger i gangen, og du må jo få lov til å gå på do hvis du må tisse midt på natta!

Er det skummelt å sitte i fengsel?
– Det er ikke skummelt. Ting skjer, men jeg bare trekker meg unna. Jeg skal hjem til unga mine. Du blir utrolig god menneskekjenner etter noen soninger, radaren din blir veldig god. Jeg er litt for gammel for dette. Jeg hadde aldri giddet å klappe til noen, for eksempel. Da mister du permisjon og prøveløslatelse, forklarer Øystein.

Fremdeles pappa

Det er viktig at andre skjønner at pappaer som Andres og Øystein er som andre pappaer, bare at de akkurat nå sitter i fengsel. Og at du kan være en like god pappa selv om du har gjort noe straffbart og må sone. Og at barna deres kan være like glad i faren sin for det.

Både Anders og Øystein mener det er viktig at barn har en pappa.

Det irriterer meg at jeg sitter her. Men det er min egen feil

Anders forteller at han synes det er vanskelig å ikke kunne hjelpe til hjemme.

– Jeg kan for eksempel ikke følge til skolen. Det er det verste med å sitte i fengsel: å ikke være tilstede for ungene mine.

Hva savner dere mest å gjøre med barna?

– De små tingene. Som å dra og handle godteri og så se en film samme, svarer Øystein.

Hva synes dere er viktig at barn som kanskje gruer seg til å besøke mamma eller pappa i fengsel vet?

– At det ikke er så farlig som du tror. Og at det ikke er som du ser på film.

*Anders heter egentlig noe annet. Men siden barna ikke vet at han sitter i fengsel, ønsker han å være anonym.

Trenger du noen å snakke med?
Snakk med oss på chatten:

Er du en av mange tusen barn og unge som har en mamma eller pappa i fengsel eller hjemmesoning? Da er dette chatten for deg. Her kan du snakke om hva du vil – og være helt anonym.

• I fengsel er en chattetjeneste for barn og unge.
• Chatten er åpen onsdager og fredager klokka 15 -22. Lørdager klokka 10 -17.
  

Ingen tema eller spørsmål er rare eller feil, og du deler bare det du har lyst til.