Da 2. verdenskrig sluttet, dro de fire overlevende norske romene til Belgia, der de hadde hatt oppholdstillatelse før de ble deportert til Auschwitz-Birkenau i januar 1944. Noen få andre norske romer hadde unngått deportasjon fra Belgia, eller de hadde overlevd krigen i Frankrike. De fleste av dem var statsløse og uten rettigheter i Belgia og Frankrike de første årene etter krigen. Flere av dem forsøkte på 50-tallet å vende tilbake til Norge, men det skulle vise seg å bli veldig vanskelig. Europeiske myndigheter så fortsatt på romer som asosiale, kriminelle og arbeidssky. I Tyskland bidro det til at rom i langt mindre grad enn andre forfulgte grupper ble tilkjent erstatning. I Norge førte de samme oppfatningene til at utestengelsespolitikken fortsatte.

De første norske romene vendte tilbake til Norge sommeren 1954. «Sigøynerparagrafen» sto på denne tiden fortsatt uendret i den norske fremmedloven, og flere tilfeller der romer ble avvist eller utvist av norske myndigheter ble heftig debattert. Flere aviser kritiserte skarpt myndighetenes rasepolitikk og paragrafens videre eksistens ble også gjenstand for debatt på Stortinget.

I 1956 ble «Sigøynerparagrafen» offisielt opphevet, men den nye fremmedloven nektet fremdeles utenlandske «omstreifere o.l.» adgang. Noen romer fikk innvilget norsk statsborgerskap, mens andre fortsatt måtte kjempe for innpass. Det siste medlemmet av de norske rom-familiene måtte vente til 1972 før han fikk innvilget norsk statsborgerskap. 

Fram til 70-tallet var levekårene for de norske romfamiliene veldig vanskelige og fattigslige. De hadde ikke boliger, men bodde i campingvogner året rundt. Særlig i vintermånedene var forholdene direkte helseskadelige. Det var derfor mange romer som forlot Norge i løpet av den kaldeste årstiden. I 1968 etablerte Oslo kommune en leir for familiene på Gassverktomta i sentrum. Denne leiren ble erstattet av en leir i Gaustadbekkdalen i 1974. Boforholdene var svært dårlige begge steder.